Strongwoman-Janne: – Jeg hadde ikke lyst til å gå på trening. Alt inni meg strittet i mot

2014 var et fantastisk år for meg i forhold til resultater innen strongwoman. Jeg vant Queen of the Castle u70kg (nordisk), Norges Sterkeste Kvinne u70kg og Verdens Sterkeste Kvinne u70kg, og jeg satte mange personlige rekorder. 


Ved utgangen av året var motivasjonen på topp. Jeg gledet meg til hver eneste trening og jeg gledet meg til å forsvare titlene mine i 2015.

Første konkurranse var i mars, Queen of the Castle. Jeg hørte allerede under opptreningen en liten stemme bakerst i hodet mitt som sa at jeg heller ville trene bare for gøy i stedet for å skulle fokusere på konkurranseøvelser, antall kilo på stanga, fremgang og en forbedring av løft og resultater for hver trening i tillegg til hele tiden å skulle passe på at jeg ikke slapp meg opp så mange kilo over 70 for å unngå å måtte presse meg for å komme under 70 kilo i konkurranse.

Jeg hadde satt meg klare mål for 2015 så jeg kjørte på mot disse målene uten å ta hensyn til hva stemmen i hodet og kroppen prøvde å si til meg. 
 For å understreke; jeg elsker strongwomansporten, den gir meg ubeskrivelig  mye glede blant annet i form av mestringsfølelse og lykkerus når ting går veien. 


Screenshot_2015-10-19-20-45-32-1 kopi

Jeg kjente at gleden forsvant litt og litt, og treninga føltes mer som tvang enn som gøy. Jeg fortsatte å gjøre det jeg skulle i forhold til opplegget i treningsprogrammet mitt, men de rundt meg kan nok skrive under på at det ikke var særlig god stemning når jeg trente.

Hver repetisjon var en kamp mot meg selv. Jeg brukte mesteparten av energien på å motivere meg selv for å løfte, uansett hvilke øvelser som stod på programmet. Jeg hadde lyst til å trene mindre, jeg hadde mest av alt lyst til kun å trene tung knebøy og tung markløft, og jeg hadde lyst til å spise mat og kose meg uten å måtte tenke på neste innveiing. Men det lå hele tiden en konkurranse og ventet i relativt nær fremtid, så slapp aldri opp presset jeg la på meg selv. Presset om at jeg skulle prestere og levere. Ikke fra andre, men fra meg selv.

Screenshot_2015-10-20-22-26-55-1


Jeg setter veldig store krav til treningen min og blir rett og slett fly forbanna på meg selv når jeg ikke klarer det som står i treningsprogrammet.

Selv om jeg hadde  gode treninger med nye personlige rekorder, betydde det ingenting dersom jeg ikke gjennomførte nøyaktig alt som stod i programmet. 
Dette tok gradvis bort gleden for treningen og sporten for meg.

Etter Queen of the Castle i mars merket jeg virkelig det begynte å butte i mot. Men jeg fortsatte mot planlagte konkurranser uten å ta hensyn til hva kroppen prøvde å fortelle meg. Mye jobb og lite søvn sommeren 2015 hjalp meg ikke veldig mye. Det ble lite trening, og mye stress på grunn av VM i august som jeg ikke fikk trent slik jeg skulle og burde.

Motivasjonen var totalt fraværende.

Nok en gang dro jeg avgårde for å konkurrere i en konkurranse jeg helst ville ha hoppet over. Men å gi seg er ikke noe jeg liker å gjøre, så jeg kjørte på. 
VM ble en skikkelig nedtur for min del. Jeg hadde ingen gnist. Ingenting inni meg sa at jeg ville vinne. Jeg måtte gå helt nederst i kjelleren for å mobilisere kroppen og hodet til å gjennomføre øvelsene. Så fikk jeg en smell i ryggen og stod over siste øvelse.  En kjip avslutning på en for min del kjip konkurranse.

Da jeg kom tilbake til Norge trente jeg nesten ingenting den kommende måneden. NSK u70kg ble arrangert i midten av oktober. Planen var å gjennomføre den og så ta ett års pause fra konkurranser. Men jeg klarte ikke å motivere meg til denne konkurransen, så jeg bestemte meg for å droppe den.

Jeg fikk en melding av Lars Erik rett før påmeldingsfristen gikk ut hvor han oppfordret meg til å delta i NSK u70kg. Jeg ble revet med og meldte meg på. Og angret bittert i det øyeblikket jeg hadde betalt startkontingenten.

Jeg hadde ikke lyst til å gå på trening. Alt inni meg strittet i mot. Men jeg tvang meg avgårde for ihvertfall å trene på øvelsene. Jeg stilte i konkurransen og ting fungerte bra.

Kroppen overrasket meg positivt og jeg forbedret en del resultater fra året før. Så jeg fikk en liten opptur samme dagen. Men det ga meg ingen motivasjon til å trene.

Så etter NSK u70kg har det vært svært lite trening. 
Jeg har kommet litt i gang nå på nyåret. Men det er fortsatt en kamp mot meg selv for å komme meg på trening. Jeg har tatt noen grep for å hjelpe meg selv til å finne motivasjon. Jeg har tatt bort presset med å øke for hver trening. Jeg tar det jeg kjenner at jeg har lyst til å ta der og da. Jeg følger ikke noe program lenger.

Veien blir til mens jeg går.

Screenshot_2015-10-20-22-28-59-1

Jeg fører treningsdagbok og følger med på hva jeg driver med, men det ødelegger ikke treninga om jeg ikke løfter mer enn på forrige trening. Jeg spiser mer av det som tidligere var forbudt, og koser meg med det. Jeg slapper mer av. Jeg peser meg ikke med cardiotrening flest mulig ganger i løpet av uka. Får jeg gått meg en morgentur innimellom så er jeg fornøyd  med det.

Det høres kanskje enkelt ut å kutte ut cardio, ikke å følge et treningsprogram, og slutte å være nøye med kosten etc. For meg har det ikke vært enkelt. Jeg er vant til å gjøre disse tingene og de har i årevis vært en stor del av livet mitt. Så plutselig ikke å ha de som en del av hverdagen min, er en mental utfordring.  Og en kamp for å akseptere at det er slik det er akkurat nå.

Men nå har jeg endelig klart å slå meg til ro med at dette er treningslivet mitt for øyeblikket og en stund fremover. 
Men… Jeg er meg selv nærmest og i det fjerne ligger det en planlagt  konkurranse og venter på meg. Og det gleder jeg meg til. Så lenge jeg slipper å trene mot den akkurat nå.

Kommentarer

kommentarer