Skilsmisse eller Mike Westerling

Dette er litt vanskelig å forklare, men jeg skal forsøke. Folk tror det er lett å være sterk. Enkelte tenker at når man er sterk, da er man det, og da kan man bare trene litt og så blir man sterkere.

Sannheten er at det er en kamp.

Kamp mot platåer, kamp for motivasjon, kamp for å finne løsninger på tekniske utfordringer, og man blir ikke sterk … i hvert fall ikke sterk nok.

Desperate times makes for desperate measures – Mike Westerling.

Etter å ha hatt en sensommer og høst som kan betegnes som særdeles bra på trenings- og konkurransefronten, med enda en Norges Sterkeste Kvinne-tittel og en aldri så liten verdensrekord i atlasstein, gikk jeg på en smell da jeg begynte på oppkjøringa til Europes Strongest Woman rett etter NSK. Uansett hvor hardt jeg prøvde klarte jeg ikke å finne motivasjon til å yte optimalt på trening, og uansett hvor hardt jeg prøvde klarte jeg ikke å finne glede over å skulle konkurrere igjen. Jeg klagde til Egil, jeg brukte timevis på WhatsApp mens jeg utbroderte til min fantastiske venninne Donna hvor inderlig lite treningsmotivasjon jeg hadde, hvor inderlig lite lyst jeg hadde til å konkurrere.

11269970_10153811549151111_6919561487334230658_n

Det var helt rart, for jeg digger å konkurrere, og jeg digger å være i konkurranseoppkjøring. Jeg digger det, helt seriøst.

Jeg kranglet med Egil på trening, for tross alt var det han som hadde satt opp dette treningsprogrammet jeg var så lite motivert til å trene, jeg gråt hjemme fordi jeg ikke hadde lyst til å trene eller konkurrere, og likevel så presset jeg meg gjennom økt etter økt for jeg skulle tross alt plassere meg topp tre i Europas Sterkeste Kvinne.

Egil – stakkars, tålmodige mannen min – han holdt ut med sytinga mi, han gjorde alt han kunne for å motivere meg. Han forsikret meg om at jeg er sterk, at jeg er flott, at jeg ville nå målet mitt … og jeg klagde.

Tre dager før vi dro til England klagde jeg i gruppa vi i PF Powerteam har på Facebook over manglende konkurranselyst. Alle oppmuntret meg, og likevel satt jeg her og gråt fordi jeg virkelig ikke hadde lyst til å konkurrere. Hadde det ikke vært for at vi hadde kjøpt både flights og hotell så hadde jeg meldt avbud.

Så dro vi da … og allerede i første øvelse gikk det galt. Uansett hvor hardt jeg prøvde fikk jeg ikke opp 180 kilo i halvmark. 180 kilo som hadde vært lette treningsvekter … Alt jeg oppnådde var å få inn i hampen vondt i ryggen, så vondt at var helt sikker på at nå hadde jeg fått enda en prolaps. Mens de andre jentene konkurrerte lå jeg på benken til en meget dyktig massør og fikk tips og råd om hvordan jeg skulle håndtere denne «skaden» som hun stadig vekk fortalte meg ikke var en prolaps. Helt ærlig så hjalp det fint lite med den trøsten, for jeg hadde vondt – veldig vondt – og da er jeg ikke enkel å trøste.

Mens jeg lå der på benken kjeftet jeg på meg selv som ikke hadde hørt på det kroppen min hadde skreket til meg i flere uker. Jeg kjeftet på meg selv fordi jeg hadde vært så forbaska sta at jeg på død og liv skulle gjennomføre denne konkurransen. Jeg kjeftet på meg selv fordi jeg av og til totalt mangler selvinnsikt. Makan til sta kjerring skal man lete lenge etter.

Nå er jeg en gang skapt slik at jeg sjelden henger fast i det som er vondt og vanskelig. Jeg ser fort etter lyspunkt og muligheter til å endre situasjonen. Mens jeg lå der og forbannet meg selv kom jeg til å tenke på en e-bok jeg hadde lest noen uker i forkant. Denne e-boken var skrevet av en amerikansk styrketrener ved navn Mike Westerling, og grunnen til at jeg leste den var at han er den som har trent verdens sterkeste kvinne, Kristin D. Rhodes, de siste årene. Kristin har jeg konkurrert mot to ganger på Arnolds, og jeg vet at hun er et råskinn uten (nesten) uten sidestykke. Jeg bestemte meg for å kontakte Mike da vi kom hjem. Kanskje han faktisk ville ha kapasitet til å trene lille meg, og om ikke han hadde det, så kanskje han ville kunne gi meg noen gode råd.

Jeg må innrømme at jeg grudde meg fryktelig til å fortelle Egil at jeg hadde planer om å sparke ham fra trenerrollen.

12493393_10154329088461111_468906959339081786_o

Tross alt har han gjennom alle mine år som styrketrenende lagt ned enormt mye energi i min trening, og uten ham hadde jeg garantert ikke vært der jeg er i dag. Men jeg visste også at Egil hadde lest den samme e-boken, og at han var veldig enig med Mike sine treningsprinsipper, så jeg regnet med at han ville tåle at jeg dumpet ham til fordel for denne amerikaneren.

Før vi dro hjem fra England fortalte jeg Egil om planene mine, og som forventet var han positivt innstilt. Vel hjemme sendte jeg Mike ei melding på Facebook hvor jeg forklarte situasjonen og ønskene mine, og i løpet av kort tid hadde jeg fått positivt svar.

Mike Westerling ville trene meg!

21. desember trente jeg min første treningsøkt etter Westerling-prinsippet, og allerede etter første økta kjente jeg at dette er bra. Mike setter sammen øvelser på en annen måte enn det som er typisk i en strongman-, bygger- eller styrkeløftsplitt. En typisk Mike-trening kan for eksempel bestå av to øvelser jeg aldri ville satt sammen på samme treningsøkt tidligere, gjort i supersett med en øvelse hvert hele minutt i ti minutter. Den tiden jeg har igjen på minuttet etter en øvelse er utført er pausen jeg har mellom settene, så det er opp til meg hvor lang tid jeg har på å puste mellom hvert sett. Dette kaller han EMOM, og jeg har både 5 minutters og 10 minutters EMOM i programmet mitt. Ingen treningsuker er like, kroppen min blir alltid utsatt for ulik belastning, og ingen muskelgruppe får «juling» økt etter økt.

Jeg opplever å trene på et overskudd som er helt fantastisk, og selv om jeg er så sliten etter ei treningsøkt at jeg aller helst bare vil sove, er jeg uthvilt og opplagt allerede dagen etter.

Tilnærmingen hans til trening er nok mer styrkeløftlignende enn noe annet, med mer intensive treninger og lenger hvile mellom treningsdager enn mye annen strongmantrening er. Likevel betyr ikke dette at han bruker baseøvelser som treningsgrunnlag. Det er måten han setter sammen treningene på og utviklingen i belastningen, samt fokus på overskudd som kan minne om styrkeløftperiodisering.

Nå, etter seks uker som Westerling-disippel, er jeg overbevist om at det var riktig av meg å dumpe Egil til fordel for denne amerikaneren. Allerede har jeg ved hjelp av hans tilnærming til trening utrettet små mirakler, og jeg finnes ikke i tvil om at jeg i løpet av det nærmeste året vil oppnå de til dels hårete målene jeg har satt meg.

Jeg er enormt motivert, jeg gleder meg til hver trening. Jeg gleder meg til og med til å dytte bil etter å ha trent bein.

Og best av alt er det at Egil fortsatt vil leke med meg, og at han sladrer til Mike om jeg skulle finne på å velte et lite dekk selv om det ikke står i programmet.

Boka «Built By Mike» finner du på bedretrent.no 

image11-681x1024

Kommentarer

kommentarer