Restitusjonsperiode

Ailin-11

Vi har alle vært der, enten om man har konkurrert i fitness, triathlon, ski eller bowling. Restitusjon er ulikt for alle, både hva vi velger og gjøre, hvor fort kroppen henter seg inn osv. For min del har mat alltid spilt en stor rolle i restitusjonsperioden.

I fjor startet jeg kun sykkelritt og et par multisport konkurranser. I år derimot, har jeg løpt løp, multisport, triathlon og sykkelritt. Jeg har alltid restituert fort, og kroppen har svart godt på trening allerede dagen etter harde ritt! I år møtte jeg meg selv i døra… Etter ironman 7 juli, har jeg innsett at jeg ikke er «superwoman», derimot langt derifra! Jeg slet med forferdelige smerter på løpeetappen (21 km) etter både svømming (1900 m) og 96 km på sykkel med en god følelse i kroppen og beina. Det ble bråstopp på grunn av et kne som lider av noe så «fancy» som runners knee. Fant raskt ut hvorfor det heter runners knee.
Følelsen av lynnedslag for hver eneste gang benene traff bakken.. henger stadig igjen.. jeg kom meg igjennom på kun vilje, og det på en fryktelig skuffende tid, 2.20 viste stoppeklokka på den etappen. Jeg slet veldig med og gå etterpå. Natten ble preget av null søvn og «sprengte» knær. Dagen etter var jeg bestemt på og komme meg opp på sykkelen, for og «tømme» beina for avfallstoffer. Dette pleier å være riktig restitusjon for min del. Det var med tårer i øynene jeg kom inn på jobb med en gange som minnet om en gås! Skal si deg mine kolleger lo hele dagen av den meget spesielle gangen. Jeg slet såpass at jeg ble faktisk tilbudt og bli kjørt hjem?!! Dette var nytt for meg!! Hva skjer med kroppen? Etter en konkurranse jeg så for meg å være tilbake etter noen dager. Jeg slet med å akseptere «nederlaget» om at kroppen rett og slett ikke fungerte! Tirsdag tok jeg helt fri, som en av de første dagene denne sesongen. Onsdag følte jeg meg pigg nok til å si ja til en mellomhard sykkeløkt, kort men med høyt tempo. Jeg hadde melkesyre ca 100 m rundt svingen hjemmefra og med en vind som blåste meg regelrett over i andre fila på veien. Sta som jeg er, sa jeg ikke noe til han jeg trener med (han hadde jo vært på samme konkurranse som meg, hvorfor skulle jeg ikke tåle når han tålte?! ) Det gikk fort, melkesyra dukket opp på en puls på 76-78%!! Det skulle gått opp et lys om at jeg burde stoppe og sykle rolig hjem. gjorde jeg det?! Niks! Vi fikk til min store skuffelse mye bakker. Det stoppet helt opp. Til min store overraskelse slapp syra på rettstrekka hjem, lå lett i 50-60 km/t og følte meg lett som en fjær! Jeg var helt utkjørt på vei til jobb etter økta. Nå hadde det gått tre dager siden ironman. De påfølgende dagene var jeg skakkkjørt, kroppen var fullstendig tom, og jeg spiste som en hest for å komme meg ovenpå. Treningsmulighetene brast pga ferie alene med 4 barn i 2,5 uke. Etter ferien var veien tilbake tung, jeg foretrakk å sove. Jeg foretrakk helt feil mat fremfor dietten jeg til vanlig går på, og motivasjonen forsvant! Lysta var så som så… appetitten stor… og mangel på energi ble stadig større.

Nå ser jeg lys i tunnelen for første gang på lenge, pusher meg på trening, og oser av energi på vei hjem 🙂 Jeg kan jo se nå i etterkant at kun noen timers restitusjon før man tvinger seg på sykkelen er galskap! Jeg vet jo plenty om nedbryting av muskulatur og hvordan kroppen funker! *rister på hodet*

Restitusjonsperioder skal uten unntak inneholde på det meste trening som ikke belaster musklene, svømming er en fin ting, det skal foregå i et rolig (nesten baklengs ) tempo. Å lytte til sin egen kropp er alfa omega om du skal lykkes i noe! Uansett idrett trenger kroppen hvile for å fungere som normalt etter en stor fysisk belastning som konkurranser er!

Jeg opplever også at det å spise mer i slike perioder gjør at min kropp svarer raskere, og lagrene fylles kjapt opp! Jeg har det som en «regel» at jeg får spise det jeg vil samme dagen og dagen etterpå. Jeg får stort behov for å dytte i meg alt som smaker.

For min del må jeg gå i gang asap med planlegging av neste års konkurranser, jeg må være flinkere til å legge inn restitusjonsperioder, planlegge bedre formtopper, og jeg må se nærmere på fordeling av intensivitet og rolige økter. Jeg har skjønt at det tar lang tid å bli en god triathlet! Det skal gjøres noen erfaringer før ting klaffer! Sånn er det i alle idretter, spesielt der man må beherske flere områder. Jeg tror grunnen til at jeg fikk en knekk, var fordi jeg overkjørte kroppens signaler på det groveste og derfor har slitt så med å komme meg tilbak.. Det er «skremmende» og tenke på hvor lite som skal til for å ødelegge det man har brukt timesvis, dagesvis og månedsvis med å bygge opp! Mitt råd til alle dere; lytt til kroppen, aksepter at hvile er en del av det og bli sterkere! Alle må ha det, og kroppen fortjener det!

Jeg for min del kommer sterkere tilbake 😉

Lykke til for dere som enten begynner sesongen eller allerede planlegger neste år:)

Kommentarer

kommentarer