Reisebrev fra Olympia Amateur Prague 2015

IMG_2145

Da var den tredje av fire konkurranser avklart og jeg er vel hjemme igjen med fokus mot VM som går i desember i El Salvador.

Jeg reiste ned til Tsjekkia torsdag morgen i forrige uke. Flyet gikk klokken 06:00 så avgang hjemmefra var midt i natten etter kun noen få timer på øyet da resten av natten gikk til pakking og matprepping for reisen og torsdagen i Praha.

Jeg hadde en fire timer mellomlanding i Frankfurt hvor jeg fikk lagt meg til på noen benker og sov nesten hele tiden. Rett før ombordstigning ble jeg stoppet på gaten på vei ombord i flyet hvor Lufthansa personalet ønsket å sende trillekofferten min da jeg og hadde Proteinfabrikkens lille matbag med som håndbaggasje og det kun var lov med 1 kolli ombord i flyet.

Jeg ble kjempefrustrert og ønsket overhodet ikke å gi fra meg trillekofferten min da jeg av erfaring alltid pakker ned bikinier, sko, smykker og sminke og annet konkurranserelaterte ting i håndbagasjen for å ha full kontroll på dette til jeg er fremme på hotellet. Livredd for å miste kofferten ble det en liten diskusjon på gaten angående dette, men de ga seg bare ikke og tok trillekofferten for å sende den. Jeg fikk beskjed om at den kunne hentes på bagasjebåndet i Praha når jeg landet.

Vel fremme etter en ellers hyggelig flytur i godt selskap med et amerikansk ektepar løp jeg til bagasjebåndet og ventet tålmodig på at kofferten skulle komme. Det ble mindre og mindre bagasje på båndet og en uro inni meg begynte vokse frem helt til det var helt tomt for bagasje og båndet stoppet.

Det raste inni meg og jeg kunne kjenne stresset spre seg i kroppen i noen sekunder før jeg rett og slett fikk helt panikk.

Derfor ble det en telefon hjem til min kjære, for det er jo det mest naturlige å gjøre når en krise oppstår i et annet land og man er helt alene, og jeg var sulten og sliten og med alle følelser utenpå kroppen. Jeg fikk noen velmente beroligene ord om at jeg måtte ta det med ro for dette ville løse seg.

Ikke faen, det bare visste jeg.

Dette kommer til å gjøre alt annet enn å løse seg. Verste «case scenario» spilte meg et puss og jeg freaket helt ut. Tårene kom og jeg klarte såvidt hulkende å forklare damen på «baggage claim» at kofferten med alt jeg trengte for å konkurrere morgenen etter var borte. Der var det ikke mye de kunne gjøre bortsett fra å registrere den i et datasystem og håpe på et treff i løpet av dagen, men de kunne så klart ikke love noenting.

Etter en time med papirer og telefoner frem og tilbake med familie og venner hjemme i Norge og til Lufthansa i Frankfurt var kofferten som sunket i jorden og jeg bestemte meg for å komme meg til arenaen for å prøve å få registrert meg.

På registreringen oppstod nye problemer.

Både passet mitt, som eneste gyldig legitimasjon og Ifbb-passet mitt, som forteller at jeg er kvalifisert til å stille internasjonalt og viser til tidligere konkurranser, lå i kofferten som var borte. Ingen jeg kjente var på plass ennå da dette var den offisielle ankomstdagen og registreringen ble gjort av det lokale forbundet i Tsjekkia som ikke snakket ett eneste ord engelsk.

IMG_1914

Jentene som satt der prøvde likevel å forstå hva som hadde skjedd og de var veldig behjelpelige med å ringe rundt for å få løst problemet. Etter en del telefoner fikk jeg snakket med den spanske coachen min som satt i Spania og han ringte til hoveddommer som igjen ringte en annen dommer fra Italia som var på vei til arenaen, så etter noen timer med venting og frustrasjon fikk jeg endelig registrert meg. Jeg hadde fortsatt ikke noe bikini og dette var noe jeg ikke forstod hvordan jeg skulle løse.

Etter mange timer dro jeg tomhendt, men i det minste registrert til hotellet jeg hadde booket sammen med min venninne og coach for toppform-utøverne på stedet. Da hadde jeg kuttet væske for flere timer siden og stresset med bagasjen hadde tatt så mye energi at jeg heller ikke klarte å få i meg maten jeg hadde med, så formen var laber. Jeg var sliten og helt kjørt i kroppen.

På hotellet oppstod det neste problemet. I Tsjekkia er det strengt å få sjekket inn på hoteller uten pass da politiet der krever at du legitimerer deg og registrerer rommet med pass, noe jeg manglet da dette var i den savnede baggasjen.

Herregud, kunne noe mer gå galt nå????

Jeg fikk full panikk og fortvilelsen gikk over i et sinne uten sidestykke. Jeg ble rasende og den stakkars hotellresepsjonisten fikk høre det. Etter 30 minutter frem og tilbake ville hun gjøre et unntak og slapp meg opp på rommet så jeg fikk slappet av i påvente av at Lena skulle komme med et senere fly.

En ting som gjorde meg ufattalig ydmyk og glad var alle de norske utøverne på stedet som på en felles gruppechat via Facebook (dette er noe vi alltid gjør når vi er flere norske på konkurranse i utlandet slik at vi lettere kan kontakte hverandre for praktiske og sosiale ting gjennom tiden vi er i konkurranse). De tilbød seg å hjelpe til med det aller meste fra å låne bort sko, smykker, sy ny bikini, komme bort som selskap og hjelpe til med mat og vin og alt det man trengere siste kvelden før konkurranse. Det varmet veldig og jeg følte meg ikke lenger helt alene med alt.

Sent på kvelden fikk jeg telefon fra en kamerat i hjemme i Norge som hadde stått på hele dagen på telefon frem og tilbake med Lufthansa, og snakket med både Frankfurt, Muncen, London og så videre. Bagasjen hadde blitt sendt til Paris, men var nå endelig lokalisert og skulle bli levert på hotellet. Tusen takk Lars Espen… du er en engel!

Konkurransedagen

Jeg sov kun to timer den natten grunnet alt stresset i kroppen og jeg følte meg rett og slett helt kjørt når jeg stod opp 4:30 på konkurransedagen.

Farge ble lagt, jeg la på sminke, slettet håret og reiste bort til arenaen klokken 9. Tidene ble holdt etter oppsatt skjema og pre judging var i gang, og jeg var på scenen cirka klokken 11. Jeg gjorde alt som planlagt, men følte likevel at formen hadde tapt seg litt grunnet alt stresset dagen i forveien. Et tynt lag med væske hadde lagt seg under huden og jeg ble ikke så tørr og skarp som formen tidligere i uken hadde vist at jeg ville være.

IMG_2197

Dette gav meg en litt ambivalent følelse gjennom dagen og gjenspeilet seg nok litt i min scenepresentasjon da man presterer mye bedre hvis man føler man er der man har jobbet for å være og man treffer formen. Til tross for disse subjektive opplevelsene ble jeg kalt ut i første call out sammen med to andre jenter. Hun ene var vinner av klassen min i Arnold helgen før og hun andre fra Tyskland, og de var veldig gode begge to.

Jeg visste at jeg mest sannsynlig kjempet om en topp tre plassering.

Etter pre judging, eller det vi kaller for forbedømming gikk seks stykker videre til finale og listen kom ut etter en liten halvtime. YESS!!!! Jeg var i finalen og hadde mulighet til å vise meg frem på t-walken i neste runde. Det ble litt venting så jeg ble liggende bak scenen med noen hyggelige jenter og fikk slappet av litt før det var finale.

Finalen gikk fint.

En enkel t-walk og nye sammenligninger av topp seks. Det virket som om dommerne hadde bestemt seg og vi fikk igjen vente på at de kjørte finaler og premieutdeling i de andre Bodyfitness-klassene før vår premieutdeling. Jeg endte opp med en bronsjemedalje. Bak vinneren av Arnold fra Ukraina, som og tok overallen og dermed fikk proffkort, og hun fra Tyskland på andre plass.

IMG_2094

Er jeg fornøyd?
Både ja og nei. Jeg trener som sagt ikke for en 3.plass, da mitt mål alltid er å være bedre enn jeg har vært tidligere, men jeg føler og at med de forutsetningene jeg hadde denne dagen så er ikke den bronsjemedaljen ufortjent. De andre var veldig gode og jeg var ikke på mitt beste dessverre grunnet omstendighetene rundt konkurransen.

Nå var det meningen at jeg skulle til Finland denne helgen og konkurrere i Nicole Wilkins Championship, men jeg lytter til kroppen som sier at den trenger en liten pause for å hente seg inn og setter heller all min energi på å jobbe meg best mulig frem mot høstens store mål for meg, nemlig VM i desember.

Håper alle har en fin høst og er motivert for å komme seg på trening og jobbe mot sine egne mål hva enn de måtte være. Trening skal jo være glede, så gjør det som gjør dere glade! 🙂

Dere vil høre mer fra meg på veien mot VM det lover jeg.

IMG_2085

Kommentarer

kommentarer