«Når trening blir tvang»

ROS (Rådgivning om spiseforstyrrelser) har utviklet et e-læringsprogram, som skal bistå treningssenter-bransjen til å håndtere spiseforstyrrelser og overdreven trening.

I prosjektet Når trening blir tvang har Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS) utviklet et fullverdig e-læringsprogram som skal gi ansatte i treningssenterbransjen en innføring i identifisering og håndtering av personer man er bekymret for kan ha en spiseforstyrrelse.

Les mer på nettsiden til ROS her. 

Programmet er gratis frem til juni 2021 for alle som ønsker å gjennomføre det. Selv om hovedmålgruppen er ansatte i treningsbransjen så er det også mange andre grupper kurset vil kunne passe for. Dette er for eksempel idrettslag, trenere, foreldre og andre personer tilknyttet trening og fysisk aktivitet.

«Når trening blir tvang» er ment for å gi treningssentre og andre personer som er tilknyttet trening og grunnleggende kunnskap om spiseforstyrrelser, samt implementere retningslinjer og prosedyrer for hvordan håndtere problematikken. E-læringen er gratis å ta for alle og det tar cirka 30 minutter å gjennomføre programmet. Etter endt kurs vil man motta et kursbevis – det er ingen avsluttende eksamen eller prøve.

Programmet skal sikre grunnkunnskap om spiseforstyrrelser og gi ansatte i treningssenterbransjen en innføring i identifisering og håndtering av personer man er bekymret for å kunne ha en spiseforstyrrelse. Det skal også bidra til å etablere felles retningslinjer for håndtering av problematikken ved ulike treningssentre, uavhengig av kjede.

Info om spiseforstyrrelser og «Når trening blir tvang» hentet fra nettros.no:

Spiseforstyrrelser er psykiske lidelser, som i kombinasjon med overdreven trening kan være svært alvorlig. Ifølge ROS er det inntil 80 prosent av personer med anoreksi, og inntil 50 prosent med bulimi som trener overdrevent mye. I tillegg er de uspesifiserte spiseforstyrrelsene ortoreksi og muskeldysmorfi (megareksi) ofte preget av overdreven og destruktiv treningsatferd. Hvilken form for trening vedkommende driver, og hvor denne treningen finner sted, er selvsagt individuelt. Det er likevel rimelig å anta at mange som har, eller er i faresonen for å utvikle, en spiseforstyrrelse, oppholder seg på treningssentre.

Treningssentre har ikke juridisk ansvar for medlemmenes helse, men de har et moralsk ansvar for å hindre skader og sykdom knyttet til treningen. På en side vil ansatte ha ansvar for å ta grep dersom de ser at et medlem åpenbart ikke er frisk nok til å følge treningen, samtidig vet vi at spiseforstyrrelser ofte ikke kan ses utenpå- de aller fleste er normal- eller overvektige. Det gjør identifisering svært utfordrende. Nettopp fordi spiseforstyrrelser ofte er skjult for omverdenen, er det viktig at de som er i posisjon til å fange dem opp, ikke ser seg blind på stereotypier og usanne fakta om hvem som rammes. En absolutt forutsetning for å kunne identifisere spiseforstyrrelser i treningsbransjen er derfor økt kunnskap om sykdommens mangfold og forløp.

Kommentarer

kommentarer