Jeg har blitt beskyldt for å dope meg nesten helt siden jeg begynte å trene

383660_10150449824306391_1100676210_n

Det gikk ikke lenge før jeg hadde startet i forsvaret at jeg havnet i en sedat tjeneste, jeg fikk sitte på sykestua en uke av gangen i en ukes lang turnustjeneste. Jeg oppdaget at om man spiste enda mer mat enn man trengte og løftet tungt så ble man STØRRE.

Det gikk ikke lang tid før Narko-Sør kom for å teste meg, det hadde gått gjetord om en over gjennomsnittlig stor sykevokter som holdt til på leieren. Hele opplevelsen var litt bisarr, de kom for å teste meg for AAS, de hadde med seg en hund og gjorde et søk med den, som skremte livet av min kollega.

Jeg hadde trent styrke en stund før jeg startet min verneplikt. Rekrutten og min kursing var ganske tøff og fra sommer til jul gikk jeg ned rundt 15 kilo. Når jeg endelig begynte å dytte i meg masse mat, rundt 7000 kcal per dag, samt veldig mye trening og enda mer restitusjon, gikk jeg opp et 20-talls kilo. Dette var ikke bare muskler, men nok til at jeg gikk fra 120 kilo til 170 kilo i benkpress.

Jeg ble intervjuet av Narko-Sør og det var en spesiell opplevelse, jeg hadde ikke gjort noe galt, men ble behandlet som om jeg hadde det.

Det gav en ubehagelig følelse. Han var veldig kritisk til treningslitteratur jeg hadde lest, og ikke minst kosttilskudd. I stedet kunne han bare ha gjort testene og latt hunden gjøre jobben sin. Det ble tydelig at han også på befalsskolen hadde opplevd det samme. For meg virket det enda rarere at han skulle behandle meg sånn etter å ha opplevd det samme selv. De ansatte på sykestua mente jeg bare skulle ta det som kompliment. Jeg kan ikke si at jeg gjorde da og gjør det heller ikke nå.

Det er naturlig at man forklarer andres fremgang med doping når man selv ikke oppnår lignende resultater.

Jeg hørte for lenge siden et uttrykk, «du trenger ikke legge lokk på en hummergryte, fordi hummerne trekker ned de som kommer seg opp på kanten» Det har murret mye i mitt hode og gjort at jeg tenker ofte se på motivasjonen til at folk sier det de gjør.

11855795_407602759433688_4035042838190351828_n

Vi mennesker lever i en sosial strukturer hvor det viktig å orientere seg og finne sin plass. Vi måler oss selv og vår prestasjon mot andre, for så å prøve å klatre denne rangstigen. Doping er et virkemiddel for å fremstå som enda mer suksessfulle enn det man egentlig er. Derfor blør det også over i andre deler av samfunnet.

Menneskekroppen er helt forbløffende når det gjelder fysiske og mentale prestasjoner.

Det som skjer når idretten, og særlig en liten idrett som styrkeløft blir populær og utvikler seg er at flere mennesker kommer til og da blir det en større genetiske utvalg. Det kan komme knebøyere, benkpressere og markløftere som går alle vi har i spissen en høy gang. Det finnes mange tenkte grenser, men det er ikke noe som tilsier at de er noe annet enn en grense som egentlig dukker opp nær tilfeldig, hadde vi målt tid eller masse annerledes kunne de grensene sett annerledes ut.

10349198_10152438168427528_2118134302319941170_n

Det er urimelig å legge sine egne begrensninger over på andre. Særlig når de testes regelmessig.

Jeg gjør opp mine egne tanker om hvem som har rent mel i posen, det er en lei uvane. Det er prinsipielt det samme som skal gjelder for meg som for andre, uansett hvilken nasjon en kommer fra. Det er ting som går igjen hos de som doper seg som gir indikasjoner. Har man tips kan man sende det til ADN/WADA. Det er i beste fall bortkastet tid i det å beskylde og spekulere hvem som har gjort hva.

Jeg tenker at jeg kan godt tåle at idretten kritiseres for doping, men jeg trenger ikke å tåle at jeg anklages for det.

Jeg ble gitt et råd da jeg først dro på benk VM i 2009, «ikke bruk tiden på finne ut hvem som doper seg, det ødelegger hele opplevelsen».

Det meste av min motivasjon for å velge idrett og NSF er fordi det er dopingtestet. Jeg vil for alltid være dopingfri, fordi det betyr at ingenting kan ta fra meg mine resultater.  

Vi skaper rene vinnere!

941398_10151593505831391_767702228_n

Kommentarer

kommentarer