Fra en hinderløpers dagbok

image003

Hei alle sammen!

Nå er det en stund siden dere har hørt fra meg igjen…det har vært veldig travelt, men åhhhh så utrolig gøy jeg har hatt det! Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal starte, men en ting er helt sikkert – jeg har virkelig funnet min nisje i treningsverden!

Det hele begynte som en spontan greie i fjor med ei treningsvenninne, vi skulle bare teste ut Viking Race her hjemme i Norge og se om det var noe for oss. Det så jo så gøy ut med de store løpene i utlandet – Tough mudder og Spartan Race. I tillegg til Viking Race, bød 2013 på X-run for oss, og en sped spire ble sådd. Som dere vet ble planer lagt, og målrettet trening startet. Min trening skulle ende i 4 løp i august 2014.

Nå er vi kommet over i september 2014 og hvordan har det gått???

Hele sesongen startet med X-run i år, vi stilte lag, min Supermann og Helene fra Fitgirls4fun. Målet vårt var jo hele tiden å gjøre det bra, helst litt bedre enn bra, og jeg må si jeg var utrolig stresset før dette løpet. Jeg fikk aldri den oppkjøringen jeg ville pga plantar fascitt i høyre fot. Supermann er nå engang supermann, og Helene er også supersprek, løpet er langt – over en mil, og det er alltid litt nerver inne i bildet før første løpet. Og det var tungt, det var langt og det var vondt for min del – men like gøy som alltid. X-run og Viking Race skiller seg litt fra hverandre med litt ulike hindre, litt ulike regler og utfordrer forskjellig på hver sin måte. Men vi ace’a hindrene – noe som er utrolig viktig i X-run. Klarer man ikke et hinder får man straffetid. Og med straffetid, så dumper plasseringer lett. Da vi satt i sola etter å ha kommet i mål og ventet på premieutdelingen, krysset vi fingrene – og det holdt inn: Vi ble nr 2 av mixlagene og det var 3 superhappy x-rundeltakere som kom frem til podiet og fikk heder og ære! Kjempegøy!

image001

 

 

Helgen etter var det Viking Race sin tur. Jeg må innrømme at jeg gledet meg veldig til denne helgen! Lørdagen skulle vi løpe lag igjen, samme Dreamteam, men bare 5 km. Og jeg ble så utrolig glad da løpet startet og jeg oppdaget at det aller meste av løypen lå inne i skogen, det var på myk skogsbunn, i gjørme og på stier – perfekt for foten min, og jeg kjente at jeg hadde en helt annen energi! Som vanlig fløt hindrene lett, vi samarbeidet godt – i ekte hinderløpånd – adrenalinet bruste i blodet, og det var så sykt kult da vi løp de siste  500 m gjennom et villniss av et kratt og plutselig hørte jubel og dundrende musikk gjennom  skogen – vi nærmet oss mål og da skogen var slutt, vi kom ut mot mål var siste hinder å hoppe over et flammehinder – å hoppe over det sammen med min kjære var en helt surrealistisk og vanvittig herlig følelse – i tillegg til at tiden nok var anstendig! Viking Race hadde lagt opp til et superkult system, der alle kunne gå og sjekke tidene sin på en iPAD som ble oppdatert hele tiden – weeeeeeeeeeeeeeeeeeeeee jeg startet på en 2.plass og endte på en 4.!!!! Superhappy…IGJEN!

image002Resten av lørdagen ble bare tilbrakt i en adrenalinrus…ingen god søvn…og det eneste jeg tenkte på var bare søndagen da vi skulle løpe 10 km. Jeg gledet meg så sykt, og nå visste vi jo at løypa både skulle være lengre, hardere og evt straff for å ikke klare et hinder var verre – 20 burpees i stedet for 10 som på lørdag. Jeg har jo alltid vært stor i ordene ifht image004Viking Race – helt uaktuelt å skulle ta noen burpees, og takket være et enormt samarbeid med verdens beste Helene som løp sammen med meg hele veien, så klarte vi oss gjennom hele løypa uten en eneste burpee…og vi endte igjen på herlige 10 og 11.plass. Det skal sies at løypa var utrolig kul, det var istank i bånn av Wyllerløypa…og da snakker vi ekte istank med isbiter flytende rundt…og tenk dere da tanken på å skulle gå en 1,5 km oppover igjen hele Wyller opp!!! Og underveis åpnet himmelen seg og det øste ned. Da vi kom på toppen regnet det så fært at jeg nesten ikke så hvor jeg løp pga alt regnet i øynene. Men vi gunna på  – og så gøy det var!

Men eventyret sluttet ikke her – grand finale skulle være i England, nærmere bestemt Syd-london. Pippingford park, et gudsforlatt sted som omtrent ingen andre enn ekte blodseriøse Spartan race løpere visste hvor var. Jeg må nesten få lov å omtale dette løpet i image006et eget innlegg som jeg lover kommer om bare et lite øyeblikk…men jeg kan komme med en liten sneakpeak… Da jeg pakket koffertene våre og løpeutstyret…tikket det inn en melding fra Supermann – ”ta med løpeutstyr til to dager da”. Han hadde da sittet på jobben og sett på videoer på youtube og var supergira. Det er nemlig sånn at Spartan Race arrangeres i 3 distanser. Vi skulle starte med sprint distansen som er på 5 km + (hemmelig hvor lang løypa er…) og se hvordan dette gikk. Men på søndagen ble det også avholdt mellomdistansen Super som er på 13 km +. Og etter en rask sjekk på når flyet gikk hjem fant vi ut at vi kunne jo rekke å løpe det og….så gjør dere klare – neste gang skal jeg dele med dere opplevelsen i det store utland – Spartan Race Pippingford park 2014!

Klem Mari.

 

 

Kommentarer

kommentarer