Er det lov å trene hvis man bare trener ”for gøy”?

image001

Jeg er en person som har gjort en del føler jeg, innen idrett….jeg startet min ”idrettskarriere” med å spille håndball. Jeg var lovet 10 kr pr mål, og 100 kr hvis jeg klarte å skåre 3 mål i en kamp…for å si det sånn, det var ingen som ble fattige på at jeg spilte håndball…Men det var GØY! Og det var bra trening! Jeg gikk fra å være ikke så god form, til å bli god på løping, og glad i skogen. Det var jeg som løp frem dit vi skulle på treningen, og sørget for at resten av laget fikk kjeft bl a, da vi ble ”tatt” av treneren vår da han satt og tok en stikkprøve på om vi fullførte oppvarmingen vår. Etter hvert ble jeg og en klassevenninne så satt sammen med guttene da vi skulle ta løpstester på ungdomsskolen, det var stas, men jeg var fortsatt ikke noe streber etter noe høyere nivå. Det var gøy å løpe og jeg løp for å kose meg.

Etter hvert ble håndballtreningen mer alvorlig, vi fikk beskjed om at nå måtte det satses…og da hoppet jeg av… Jeg visste jo at jeg aldri ville være god nok til å satses på.
 
Nå begynte jeg å trene aerobic på Bårdar i tillegg til løpeturene mine i skogen – det var så gøy!!! Det å stå i en sal med masse mennesker, trene etter høy musikk, trene på et program – og det lykkerushet når man kjører gjennom programmet på slutten av økta – og alt sitter! Helt amazing følelse! Men heller ikke her ville jeg vil noen gang bli noe bedre enn god nok.
 
Videre gikk turen til treningssenteret – og vektene lokket. Jeg ble etter hvert sammen med Supermann som jeg er gift med i dag – og han lærte meg mye av det jeg kan i dag. Det skal sies at jeg kjører mye mer strukturert og har hatt en enorm fremgang fra da til nå…men å kalle meg sterk eller superteknisk god – nei det kan du ikke.
 
Underveis har jeg fortsatt å løpe, jeg løper vel kanskje litt over gjennomsnittet, jeg har drevet litt med landeveissykling, og fullført Trondheim-Oslo med stil, men ikke noe mer.
 
Jeg trener fordi det er gøy og fordi det har blitt min livsstil som jeg er avhengig av. Men vi snakker fortsatt om satsing når det gjelder barna våre, og det er som den evige debatten i sosiale medier – kan man ikke lengre trene vekter uten å ha et mål om å stå på en scene? Vel…jeg skal ikke si noe…jeg hadde en drøm om det jeg og. Men…en kort realitycheck gjorde vel at jeg la det fra meg igjen etter å ha surret med den tanken et halvt års tid. Det hadde vært gøy, men jeg vet ikke om jeg heller her hadde vært god nok, og det har aldri vært noe alternativ for meg å ta snarveien til scenen. I mitt hodet er det ikke noe jeg vil stå for, og jeg har vel kanskje blitt for sliten og gammel til slikt strev.
Så da går jeg tilbake til å ha det gøy. Jeg har funnet min nisje nå – vekttrening for å holde formen, for å holde meg skadefri på jobben og for å se bra ut (!) – dette kombinert med løping og satse mot hinderløp både her i Norge og i utlandet. Dette er gøy, det er utfordrene, det er bra trening – og jeg elsker det. Det gir meg glede og adrenalinrush – og det er disse verdiene jeg vil føre over til mine barn. Viser det seg at de skulle være supergode i noe, skal de selvfølgelig satses på – men er de som mammaen sin og ”kun” er midtpåtreet gode – ja da skal vi likevel dyrke treningsgleden sammen. For tross alt – hva er vel trening hvis man ikke har det gøy og kan glede seg over det man gjør!
 
KlemM

Kommentarer

kommentarer