Dette hadde jeg aldri trodd!

10675694_10152289142247132_3973706931367761451_n

Hei, alle sammen!

…eller skal jeg i ekte Spartanånd si Arooooo! Jeg klarte det!!! Lørdag 11.oktober 2014 kl 1250 ble jeg den lykkelige eieren av en stykk Spartan Beast medalje og en stykk Spartan trifecta medalje! Hvem hadde vel trodd det da sesongen startet i august i år – ikke jeg i hvert fall. Og jeg er så utrolig stolt – jeg har min smertegrense på rundt 10 km, og nå har jeg fullført halvmaraton med hinder, og det var 21 blodharde kilometer om jeg skal si det selv. Av de 21 kilometerne var det jammen ikke mange tørre. Store regnmengder siste tiden i London sikret oss en gjørmefaktor langt opp på skalaen. Og hvis vi ikke løp i gjørme, løp vi gjennom elveleier, bekker, over vannfylte myrliknende områder…og skulle det råke til å være relativt tørt, ja da kunne du være sikker på at det var skikkelig ulendt terreng så det nesten var umulig å løpe uansett.

Målet mitt var å fullføre med stil, men en liten stemme inne i meg håpet også på en anstendig plassering, og av 433 jenter tok jeg en 12 plass, og overall ble det 256 plass av 2674 som fullførte – og det dere…er jeg superfornøyd med.

Men hva kan jeg skrive om fra dette løpet som dere synes er spennende? Proteinfabrikkens følgere er vel ikke hovedsakelig løpegale mennesker, men heller store sterke muskelfolk. Og hva kan jeg friste dere med? Jeg tenker det kan være gøy å høre litt om hindrene vi var gjennom på disse 21 kilometerne. For dette er jo ikke bare en test på hvor god du er til å løpe, snarere tvert imot må du også kunne jobbe hardt på høy puls. Det sies enkelte steder at det er opptil 70 hindre på Beast-distansen, men jeg må nok korrigere til å si at det var rundt 30 hindre som er plassert rundt i løypa, de resterende 40 er naturlige hindringer som arrangørene elegant har klart å sno løypa gjennom. Jeg vet f eks ikke hvor mange elver vi krysset, hvor mange skråninger vi skle ned, hvor mange bakker vi løp ned…og så opp igjen, hvor mange trær, røtter og kvister vi måtte forsere…for ikke å snakke om hvor mange gresstuer vi hoppet fra for å unngå å synke ned i de ulike myrene.

Men grunnen til at man løper disse løpene er jo altså for å bli utfordret med morsomme, krevende, tunge og intrikate hindre underveis på en gitt distanse. Og som sagt, på denne distansen har jeg telt opp til rett under 30 hindre. Det er ikke så lett å huske alle når man løper underveis, men heldigvis fant jeg et løypekart hos Reebok-gutta som jeg tok bilde av. Er jo litt ekstra gøy å ha som minne. Jeg ramser opp:

  • Cargo net
  • Hurdles
  • Dips-gange
  • Atlas steiner
  • Monkey bar
  • Barb wire
  • Sandbag carry
  • Log carry
  • Muddy hurdles
  • Rope climb
  • Hercules hoist
  • Infinity bars
  • Muddy tunnels
  • Over-under-through
  • Ammo-carry
  • Tire carry
  • Bucket brigade
  • Traverse wall
  • Jerry can carry
  • Swim
  • Tractor pull
  • Tire flip
  • Inverted walls
  • Spear throw
  • 8 feet wall
  • Slip ramp
  • Fire jump

Så hva er alt dette??? For de av dere som evt er litt interessert i hinderløp, så kjenner dere igjen en del klassikere som Monkeybar – eller armgang, over-under-gjennom – en rekke med vegger som man i rask rekkefølge skal komme seg over, krabbe under og så komme seg gjennom, sandsekkbæring er en evig lykke å komme til…x antall meter med sandsekkbæring ned en bakke…og så opp igjen, dekkflipping – alltid like syresprengende (bare lykken er at traktordekkene i England er ca halve vekten av de norske traktordekkene), en svømmetur er alltid like forfriskende, 8 feet wall (3 meter veggen) – en ekte grusom klassiker som gjerne er plassert da du er som mest sliten og tanken på å hoppe høyere enn 5 cm er helt utenkelig, og før man skal spurte til mål må man forsere en slipramp – en skråstilt rampe du må løpe og ta tak i et tau og komme deg over toppen. Der sitter man og har utsikt over hele verden – eller i hvert fall hele området der mange av hindrene står, der tilskuere heier og deltakere enten har kommet imål, fortsatt er ute i løypa og jobber, eller utålmodig står og tripper! Og helt til sist – The Grand Finale – Fire jump! Herregud – det er det sykeste – denne sesongen har jeg hoppet over 5 ildhindre, og det er den råeste følelsen – du har fullført, du har prestert og sammen med en siste kraftanstrengelse for å komme over på en relativt elegant måte, forserer man hinderet, som regel etterfulgt av et jubelbrøl – og i mål står smilende jenter eller gutter og henger medaljer om halsen på deg!!! Helt helt fantastisk følelse, og ikke nok med den gilde grønne, denne gangen fikk den følge av den 3-delte fargesprakende trifectaen!

Jeg er så stolt!

….og veien videre – ja det tar vi neste gang – for dette eventyret er jaggu ikke slutt!

Klem Mari

Kommentarer

kommentarer