Er det noen fellestrekk mellom livsstilssykdommen diabetes og svake idrettsprestasjoner på grunn av dårlig fettforbrenning og melkesyrestivhet? Ja, den oksygendrevne forbrenningen, også kjent som aerob kapasitet, er svekket. For idrettsutøvere er konsekvensen tapte medaljer, for diabetikeren er utsiktene mer alvorlig.
350 000 nordmenn har utviklet diabetes og 350 000 er på forstadiet, som er sukker/ glukose-intoleranse. Mye tyder på at det skyldes lang tids overforbruk av karbohydrater, som gjør at de mekanismene som får sukkeret inn i cellene våre svikter. Forskningen viser at dette også skaper problemer for forbrenningen av fett og proteiner – den aerobe forbrenningen. I en større litteraturstudie skriver forskerne følgende om forbrenningen til mange diabetikere 1: «Ufullstendig aerob forbrenning (med oksygen) i mitokondriene (cellenes kraftverk) resulterer i en opphoping av fettsyrer og forbrenningsprodukter som skaper en ond sirkel hvor mitokondrienes effektivitet reduseres.»
Når kroppens begrensede sukker-reserver (glykogenlagre) er oppbrukt etter lengre tids ytelse på høy intensitet, hender det at idrettsutøvere «møter veggen». Dette gjelder spesielt de som har dårligst evne til å forbrenne fett. Studier viser at når idrettsutøvere trener på lave glykogen/sukker-lagre, så øker de kapasiteten til å forbrenne fett: Med andre ord: de øker den aerobe kapasiteten. Hvis de kombinerer et slikt treningsregime med å fylle opp glykogenlagrene før konkurranse, så gir det best resultater. Derav uttrykket «Train low – Compete high». 2
God aerob kapasitet er avgjørende både for å forbrenne sukker/glukose fullstendig, uten at det dannes melkesyre som biprodukt, og for å forbrenne fett. Det er også avgjørende for å forbrenne melkesyre. Melkesyren vil hope seg opp i musklene og skape stivhet og smerte når oksygentilførselen er mangelfull eller den aerobe forbrenningen av andre årsaker er redusert. Jo bedre aerob kapasitet, desto lettere kan melkesyren forbrennes fremfor å akkumuleres i musklene og skape stivhet og smerte.
Allerede på 1980-tallet viste de første studiene at essensielle fettsyrer øker forbrenningen: i størst grad omega 3-fettsyren alfalinolensyre, og i noe mindre grad omega 6-fettsyren linolsyre. Med fremskrittene innen epigenetikken har man langt på vei kartlagt hvorfor. Denne delen av genetikken forteller oss hvordan ulike næringsstoffer påvirker hvilke proteiner genene våre produserer til en hver tid, og slik styrer cellenes stoffskifte og funksjon. Kort fortalt kan man si at alfalinolensyre binder seg til en «genbryter» som kalles for PPAR, og det aktiverer fettforbrenningen: produksjonen av enzymer som frigjør og bryter ned fettsyrer, enzymer som frakter fettsyrene inn i «forbrenningsovnene» (mitokondriene) og proteiner og enzymer som inngår i selve forbrenningsovnene. 3
Dyreforsøk viser at når man stimulerer fettforbrenningsgenene medikamentelt så øker dyrene utholdenheten med hele 70 %. Dyr som inntar essensielle fettsyrer før utholdenhetsøvelser øker utholdenheten med opp til 32 %, muskelspenningen med 16 – 21 % og reduserer antall fettceller3. Studier i både USA og Danmark viser at idrettsutøvere opplever en markant økning i utholdenhet når de inntar en høykvalitets oljeblanding (uraffinert) med alfalinolensyre og linolsyre i mengdeforholdet 2:1 i en mengde på 15 ml per 25 kg kroppsvekt 4,5.
I en studie hvor man fulgte over 40 000 mennesker i 11 år, fant man at alfalinolensyre er assosiert med en betydelig redusert risiko for diabetes. Ingen effekt ble påvist for de marine omega 3-fettsyrene EPA og DHA 6. Blodanalyser av over 3000 eldre kvinner og menn i USA viser det samme: jo mer alfalinolensyre i blodcellene desto mindre diabetes 7. Forklaringen på de gunstige effektene både med henhold til diabetes og bedre idrettsprestasjoner er de samme: alfalinolensyre aktiverer de genene som øker fettforbrenningen, og undertrykker de genene som gjør at karbohydrater og hormonet insulin øker fettlagringen.8
Kilder: