Norges sterkeste kvinne 2015: jeg vant!

11954576_891124850923337_7085081232107207677_n

Norges Sterkeste Kvinne 2015 er over, og jeg sitter igjen med en mengde tanker og inntrykk. Først og fremst er jeg inderlig glad og takknemlig for at jeg vant.

Seriøst; jeg vant!

Den følelsen av å vinne er ganske enkelt ubeskrivelig. Den følelsen av å ikke helt vite hvor man skal gjøre av armer og bein fordi man er så inderlig lykkelig over å ha prestert veldig bra er helt utrolig. Ekstra god føles seieren når man vet at man hadde sterke konkurrenter, at hver øvelse var tung, og at konkurransen sammenlagt var så tung at den gjelder som kvalifisering til Arnold Amateur World Championship 2016.

Årets konkurranse var en pionerkonkurranse. Aldri tidligere har Norges Sterkeste Kvinne blitt arrangert sammen med Norges Sterkeste Mann, og aldri har Norges Sterkeste Kvinne blitt arrangert i slike omgivelser som på Fefor Høifjellshotell. Riktignok hadde vi ikke fått alle godene som gutta har fått i løpet av årene, men vi hadde fått lov til å få vår konkurranse sammen med gutta, og vi visste at om vi bare viste oss fra vår beste og sterkeste side så ville det bli muligheter for at vi får komme tilbake neste år.

Det var en spent gjeng på fem som samlet seg i frokostsalen fredag morgen. Latteren satt løst, praten gikk lett og vi kjente alle på at dette var stort. Rundt oss var gutta nok litt mer preget av stundens alvor. Tross alt var det cirka 30 av dem som skulle reduseres ned til 12, mens vi fem som hadde møtt opp visste at vi var sikret plass i dag to av konkurransen også.

10354756_891501847552304_3020515133623876791_n

Øvelsene
Våre tre første øvelser var de samme som guttas kvalifiseringsøvelser. Først ut var apollons axle. Stanga, som er ei stang like tjukk som en colaboks, med vekter veide 60 kilo, og denne skulle presses flest mulig ganger i løpet av 60 sekunder. Dette er en øvelse jeg er veldig lite glad i, så jeg var glad jeg fikk gå ut midt i startfeltet, slik at jeg kunne se litt på hvordan de andre jentene gjorde det.

Først ut var Cecilie Wormdahl, en ganske ny strongwoman-utøver fra Bamble. Cecilie presset ut 5 reps på akselen, og jeg kjente jeg ble svett. Jeg gikk ut i par med May Britt Tynes fra Sykkylven, og det eneste som surret i hodet mitt var at jeg måtte huske vendingene og huske å bruke beina. Jeg kjørte kontinentale vendinger, noe som for min del har vist seg å være det mest effektive på reps, og jeg fikk presset meg gjennom seks repetisjoner før dommer blåste i fløyta. Godt fornøyd med det gikk jeg tilbake til utøverteltet, og oppdaget at May Britt, som sliter med kronisk betennelse i den ene skuldra si, ikke hatt fått noen godkjente repetisjoner. Siste par ut var Jeanett Hellum fra Svelvik og Janne Lilleberg fra Nordreisa.

11953190_891124274256728_7050981662227777043_n

11825890_891123447590144_2216927700965555320_n

Begge to endte opp med to reps, og jeg sto dermed noe overrasket igjen som vinner av øvelsen.

Neste øvelse var farmers walk. 80 kilo skulle bæres i hver hånd, over et strekk på 40 meter, med vending på tjue meter. Dette er en øvelse jeg liker, men likevel så kjente jeg på at jeg heller ville gått maks distanse enn å skulle gå på tid. May Britt var førstekvinne ut, og hun imponerte stort med å presse seg gjennom 20 meter i en øvelse hun aldri før hadde forsøkt. Neste par ut var Janne og Jeanett. Janne gikk 29,80 meter, mens Jeanett måtte gi seg på 35,46 meter.

11924297_891124557590033_2121759891827623301_n

Cecilie og jeg gikk ut i siste par, og jeg hadde kun et mål for øye; bli ferdig med dette så fort som overhodet mulig. Jeg langet ut så godt mine lange bein kunne, registrerte i sidesynet at Cecilie sakket bakut, og at dommer Roalkvam måtte småløpe for å holde følge. Jeg kom i mål på 23,78 sekunder, og var godt fornøyd med det.

– 330 kilo var overraskende lett
Mens vi holdt på med farmers walk hadde det begynt å regne, så ble det 330 kilo tunge dekket vi skulle velte ble flyttet inn i utøverteltet. Istedenfor å velte fem velt etter hverandre, måtte vi nå velte dekket fram og tilbake, noe som medførte litt ekstra løping mellom hvert velt.

10610525_891124614256694_788121292435591383_n

Også her var May Britt først ut, og dessverre var det slik at uansett hvor mye hun prøvde så fikk hun ikke annet enn rikket dekket litt fra bakken. Jenta var supertøff der hun gliste bredt og ga beskjed om at uansett var hun fornøyd, for hun hadde perset i alle øvelser så langt. Janne, som aldri hadde veltet et så tungt dekk, var neste kvinne ut. Hun endte opp med to fine velt før hun måtte gi seg.

Så var det Jeanett sin tur, og hun brukte 56,75 sekunder på sine fem velt. Jeg kjente meg en smule frustrert, for det at hun veltet fem velt betydde at jeg måtte gjøre det fortere enn henne for å vinne øvelsen. Nestekvinne ut var Cecilie. Cecilie er råsterk, men var i forkant skeptisk til dekket, siden hun heller ikke hadde veltet såpass tungt dekk før. Hun endte opp med to velt, og var slettes ikke fornøyd med egen prestasjon.

Jeg ble overrasket da jeg veltet dekket første gang. Jeg hadde ikke trodd at 330 kilo skulle være såpass lett. Jeg veltet og løp, kranglet litt med sand på dekket på velt to og fire, og var overlykkelig da dommeren ropte ut at jeg hadde gjort fem velt på 36,66 sekunder.

10628373_891124630923359_1133641320712144580_n

Konkurransedag nummer to
Vår første konkurransedag var over, og jeg ledet med 5 poeng. Både Jeanett og jeg hadde fått oss en strekk i overgang rumpe/lår, noe vi tilla dette tunge dekket. Dette til tross var mot og humør på topp, og vi gledet oss til å få konkurrere på guttas arena dagen etter.

Lørdagen opprant med plaskregn, og jeg kjente det var helt ok å ikke være en del av crewet denne gangen. Mens Egil og gjengen holdt på å klargjøre konkurransearenaen kunne jeg holde meg under dyna så lenge jeg hadde lyst, før jeg tuslet ned for å spise frokost. Jeg kjente jeg fortsatt var en smule støl i rygg og i strekker jeg hadde fått, men jeg visste også at med tøying og rulling ville dette gå bra.

Vi var satt inn i pausen mellom guttas finale og superfinale, så fram til da hang vi i utøverteltet, kikka litt på gutta sin konkurranse, varmet opp og koste oss. Også denne dagen satt latteren løst og praten gikk lett. Vi koste oss, rett og slett.

Vår første øvelse var tønneloading, Tre tønner på henholdsvis 60,70 og 80 kilo skulle lastes opp på et bord som var cirka 110 cm høyt så fort som mulig.

Stakkars May Britt var første utøver ut, og hun imponerte stort med tempo og lasting av de to første tønnene. Hun strevde med den siste tønna, og klarte å gi seg selv en strekk i bakside av lår som gjorde at hun valgte å stå over siste øvelse.

11998905_891501640885658_7820104883436309507_n

Så var det Cecilies tur. Hun lastet alle tre tønnene på 28,87 sekunder, mens Janne fikk dem opp med fantastisk fin teknikk på 22,34 sekunder. Siste utøver før meg var Jeanett, og hun slang opp alle tre tønnene på 20,25 sekunder. Jeg gikk igjen ut som siste utøver, og var jublende lykkelig med å laste alle tre tønnene på 14,37 sekunder.

Siste øvelse for oss var atlasstein. Fem steiner på 75, 90, 100, 112 og 130 kilo skulle opp på det 110 cm høye bordet, og igjen var det beste tid som vant øvelsen.

Siden May Britt hadde trukket seg fra konkurranse var det Janne som var først ut. Hun hadde aldri løftet en stein i sitt liv, så hun var jublende lykkelig da hun fikk opp den første steinen. Cecilie var neste ut. Hun hadde satt seg som mål at hun skulle ha opp 112-steinen, men dessverre bommet hun med mengde klister på hendene, så da hun kom så langt som denne steinen var hun tom for klister. Det finnes ikke tvil i min sjel om at hun neste gang hun prøver løfter den steinen lett.

11885179_891502064218949_1544411775585264765_n

Så var det Jeanett sin tur. Hun er ikke veldig dreven i steinløft enda, da de ikke har lette steiner der hun trener. Hun fikk opp to steiner, og var nok ikke helt fornøyd med det.

Jeg hadde i utgangspunktet vunnet konkurransen nå, så jeg trengte egentlig ikke løfte mer enn en symbolsk stein. Men så er det bare det at jeg er såpass av et konkurransemenneske at jeg bare måtte gi hele serien et forsøk.

Tross alt har det aldri vært løftet en så tung steinserie i en kvinnekonkurranse i
Norge før…

Første steinen gikk opp i en bevegelse, det samme gjorde stein nummer to. Stein nummer tre måtte jeg ha i fanget før jeg løftet den opp på bordet. Stein nummer fire var såpass sandete og fæl at jeg et øyeblikk var redd jeg ikke skulle få den opp. Og så var det siste steinen, da… 130 fantastiske kilo lå der og ventet. Jeg fikk fordelt litt mer klister på hendene og smilte da jeg tok tak i steinen og kjente at den var lett å få tak i. Jeg løftet den opp til jubel fra publikum og i det øyeblikk den lå på bordet hoppet jeg rundt på plassen i verdens minst elegante jubeldans. Jeg var så inderlig lykkelig over å ha fått opp hele steinserien, jeg var så inderlig lykkelig over å ha fullført en konkurranse med fem øvelsesseiere, jeg var så inderlig lykkelig over å ha vunnet en tung konkurranse med sterke, dyktige konkurrenter.

Her kan du se film av steinserien min.

Jeg prøvde å tørke ei tåre, men kom til å huske at jeg hadde klister på hendene, så jeg lot den bare trille.

Flere tårer trillet da jeg så disse fantastiske jentene jeg hadde konkurrert mot stå og ta imot sine medaljer, og enda flere tårer trillet da jeg hørte jubelen fra publikum da jeg ble ropt opp som vinner.

Jeg hadde vunnet min tredje tittel som Norges Sterkeste Kvinne, og der og da var jeg ikke bare Norges Sterkeste, jeg var med stor sannsynlighet også Norges lykkeligste.

Da jeg sto og vasket av meg klisteret etter premieseremonien kom Anne Grethe Horten, eier og direktør av hotellet, bort til meg. Hun klemte meg og fortalte at også neste år skal Norges Sterkeste Kvinne arrangeres på Fefor Høifjellshotell, med samme rettigheter og goder som gutta har, og rett etterpå kom selveste Svend Viking bort og bekreftet det samme, så neste år, jenter, kan vi få en fantastisk konkurranse.

For å få en så fantastisk konkurranse som det kan bli må vi yte. Vi må trene tungt, vi må gi av oss selv både på sosiale medier, i blogger, i media… Vi må vise at vi jobber like tungt som gutta, og vi må vise at vi er å regne med, vi også. Gutta har jobbet i årevis for å få den konkurranserammen de har nå, de har ikke fått noe gratis. Det må vi også gjøre, for vi fortjener jammen å få store, kule konkurranser med masse publikum og oppmerksomhet vi også.

Jeg er så stolt over jentene jeg konkurrerte med i Norges Sterkeste Kvinne 2015, jeg er så stolt over alle mine strongwoman-søstre her i Norge. Vi er en fantastisk flott gjeng med sterke kvinner.

(Alle bildene er tatt av Liv Maren Mæhre Vold og Bernt Andreassen.)

1456666_891502067552282_4766348654763756753_n

Kommentarer

kommentarer