World’s Strongest Woman 2016

Alle koffertene var pakket, konkurransebagen var klar. Jeg hadde til og med tenkt fornuftig og fordelt konkurranseutstyr over en koffert og en bag, sånn i tilfelle bagasjen skulle bli borte. Jeg skulle bare spise litt, så var vi klare til å dra – sånn etter jeg hadde tatt på meg et par sokker.

Jeg satte meg på sengekanten for å gjøre dette, og i det jeg bøyde meg fram så smalt det i ryggen.

Jeg klarte ikke å reise meg opp uten hjelp, så jeg ropte lett hysterisk på Egil. Han kom inn, hjalp meg opp i stående, og leide meg inn i stua. Der kommanderte han meg ned på gulvet, og istedenfor mat ble det en halvtime psoastøying.

Det ble litt bedre etter det, og turen til Rygge gikk relativt smertefritt. Som vanlig når Egil er reiseleder var vi altfor tidlig ute, så det ble lange timer med venting før flyet omsider gikk. Flyturen var et smertehelvete, og jeg hadde dystre tanker om lørdagens konkurranse.

Hvordan i all verden skulle jeg klare å bli bra før det? Jeg prøvde å slå meg til ro med «easy come, easy go», men hodet mitt ville ikke helt høre på det.

Vel framme i Manchester hentet vi leiebilen og startet turen nordover til Doncaster. Venstrekjøring setter meg litt ut, så lett stressa satt jeg der og leste GPS, mens Egil viste seg å være en overraskende god venstrekjører. Med masse stengte veier, en GPS som ikke helt var i kontakt med virkeligheten og køkjøring på skremmende smale veier var vi på hotellet rundt halv ett på natta. Vi sjekket inn, pakket ut og la oss. – «ryggen min vil helt sikkert være bedre i morgen» sa jeg før jeg kyssa Egil god natt.

14458997_10154330641186075_363635564_n

Torsdag opprant, sola skinte inn gjennom vinduene og vekket oss. Jeg strakk meg før jeg skulle snu meg og sto opp, og igjen gikk det smerteilninger gjennom ryggen.

– «Pokker!» brølte jeg og rullet meg ut av senga.

Ned på gulvet til en ny omgang med tøying av psoas, piriformis, korsrygg og hamstrings. Smertestillende ble skylt ned med lunken Cola Zero, og så var det bare å kle seg og komme seg av gårde til frokost.

I restauranten ble vi sittende sammen med Kristin Rhodes og gjengen hennes. Jeg satt lenge og prøvde å ikke vise at jeg hadde smerter, men etter hvert måtte jeg bare gi meg og reise meg opp for å strekke en stadig stivere rygg. Jeg fortalte hva som hadde skjedd dagen før, og ble tilbudt å låne skumrulle og massasjeball før vi alle sammen dro til York.

Det ble en fin dag i York. Gode opplevelser sammen med gode mennesker er alltid bra, og mesteparten av tiden var jeg bortimot smertefri. Jeg jublet stille inni meg og tenkte at dette skulle gå bra likevel. Faktisk var hele dagen nesten smertefri, og jeg kjente jeg gledet meg veldig til lørdagens konkurranse. Jeg skulle jo tross alt konkurrere i World’s Strongest Woman.

Fredag morgen startet med regnvær og vond rygg igjen. Denne gangen strålte det også ned i høyre skinke, så nye omganger med tøying ble gjort, smertestillende ble spist og varmekrem ble smurt på i rikelige doser.

I løpet av dagen kom de andre utøverne med sine følger, og dagen ble fylt av klemming og mye latter. Jeg luftet min bekymring rundt ryggen til Donna, og fikk beskjed om at Jenny kunne hjelpe meg, så da hun kom spurte Egil henne om hun kunne hjelpe meg med å få låst opp i låsningene. Jenny var velvilligheten selv, og stilte opp på døra vår med hendene fulle av brutalt utseende skumrullet og baller av forskjellige størrelser og hardheter.

– Lie down on the floor and put this under your glute, sa Jenny og ga meg en dobbel massasjeball. Jeg gjorde som hun sa og hikstet av smerte. Ballen traff triggerpunkter som sørget for at det strålte både ned i låret og opp i ryggen. Etter 15 minutter fikk jeg beskjed om å flytte ballen, og en time senere hadde jeg trykt meg gjennom såre punkter over hele rompa.

14291679_10154318337156075_2094900872939549960_n

Så var det ryggstrekkerne sin tur. Smertefullt langsomt gikk det å løse opp spenninger, og etter enda halvannen time reiste jeg meg opp fra gulvet – smertefri. Jeg kunne grått av glede.

Konkurranseklær ble funnet fram, bager ble pakket med alt jeg trengte av mat, drikke og konkurranseutstyr og alt ble gjort klart til neste morgen. Jeg hadde sommerfugler i magen og var lykkelig over å endelig kunne legge meg smertefri.

Så opprant konkurransedagen. En nydelig solskinnsdag med fuglesang – og smerter i ryggen. Jeg bannet høyt og gikk i dusjen. Der gråt jeg mine tapreste tårer mens jeg vasket håret. Jeg fortalte meg selv gang på gang at dette kom til å gå bra, at det kun var muskulære smerter og at de ikke kunne skade meg. Det føltes så forbaska urettferdig at jeg bare timer før mitt livs aller viktigste konkurranse skulle stå der med ryggsmerter.

Nå er det slik at jeg tross alt er en viking, så jeg beit tennene sammen og dro over til Doncaster Dome for utøvermøte før konkurransestart.

14407629_10154330640146075_1077619471_n

Jeg kan ikke nekte for at det var innmari kult å sitte på samme utøvermøte sammen med Nick Best og Mark Felix, og denne gangen som utøver på lik linje med dem, ikke som crew.

Jeg fikk startnummer ti i første øvelse, som var vikingpress, og var ved godt mot. Dave, som hadde ansvaret for oss alle, hadde fortalt at det ville være massører og fysioterapeuter til stede, så jeg gikk over til dem. Der fikk jeg en god massasje og god tøying før jeg startet oppvarmingen. Da det var gjort surret jeg litt rundt på konkurransearenaen, snakket med gamle kjente, hilste på nye venner og hadde det bare innmari bra.

Nøyaktig klokken 1200 ble alle atletene introdusert for de snaue 400 publikummerne som hadde kommet. Pulsen min var skyhøy da Colin Bryce ropte opp navnet mitt og jeg løp inn. Fy søren, så stort dette var! Så innmari proft.

Jeg var lykkelig – og nesten smertefri igjen.

14408986_10154330640816075_2021536679_n

14370139_10154318337226075_1655558683364260584_n

Første øvelse hadde jeg grudd meg veldig til. Jeg er ikke glad i pressøvelser i det hele tatt, og selv om vikingpress så langt har vært favoritten min av pressøvelser, var dette apparatet så annerledes enn det vi har på Holmene. Avløft var ekstremt lavt, og jeg ville måtte stå i en 90 graders knebøy for å løfte av. Jeg ba Terry og Darren fjerne mattene de andre jentene hadde stått på, og så gikk jeg inn i pressen for å løfte av. Jeg hadde som mål å få til en rep, men jeg måtte fort innse at 115 kg vikingpress ble for tungt.

Jeg hadde fått beskjed av massør om å komme tilbake til henne når jeg var ferdig med første øvelse, og selv om jeg ikke hadde vondt, så gjorde jeg det. Jeg ble justert litt i ryggen, fikk en lett massasje av det såre området, og satte så i gang med oppvarmingen til yoke. Oppvarmingen gikk så lett! 210 kg var som papir på skuldrene, og jeg var helt sikker på at dette skulle gå bra.

Siden jeg sto uten resultat etter første øvelse gikk jeg ut i første par, mot Olivia Lane fra Irland. Startsignalet gikk, avløftet gikk greit og jeg gikk … sakte. Ulidelig sakte. Pokker heller, dette skulle jo gå fort!

Jeg hadde rett og slett ikke kraft i beina.

Etter syv meter måtte jeg sette ned. Jeg bommet på første forsøk på avløft igjen, og prøvde på nytt. Publikum ropte at jeg ikke skulle gi meg, og jeg prøvde igjen. Jeg fikk yoken opp og vagget av gårde noen skritt igjen før jeg måtte sette den ned igjen. Jeg var helt tom i beina … det var ingen styrke i dem. Overhode ingen.

Rasende trampet jeg ut av arenaen, reiv av meg beltet og da jeg kom meg ut på utsiden brølte jeg HELVETE! så høyt jeg bare kunne mens jeg kylte beltet inn i siden på en henger som sto der.

Sinnetårene sto i øyene mine og jeg brølte igjen.

Bak meg hørte jeg Mark Felix si; «I don’t know what you’re saying, but I think I understand what you mean. Are you ok?» Jeg fortalte ham at jeg ikke var ok i det hele tatt, og han klappet meg på skuldra og sa det nok ville gå bra. Så gikk jeg inn i hallen igjen. Jeg skulle jo tross alt snart dra Silver Dollar Deadlift, og der hadde jeg planer om å dra mange kilo. Da jeg kom inn ble jeg hentet bort til behandlingsbordene av en av fysioterapeutene. Hun hadde observert yoken min, og hadde klare formeninger om hva som hadde skjedd. Hun gjorde masse undersøkelser og tester, og konkluderte med at her var det med stor sannsynlighet nerveskader på gang, muligens også en prolaps. Jeg sa ikke mye, men inni meg gråt jeg. Prolaps og nerveskader har jeg jo ikke tid til!

14442667_10154330639221075_2056345523_n

Egil og jeg ble enige i at jeg skulle begynne å varme opp til marken, og om oppvarminga gikk smertefritt skulle jeg fortsette konkurransen.

Vel … 60 kilo markløft var så vondt at jeg nesten skrek, så da var det bare en ting å gjøre; si ifra til Colin og Dave at jeg trakk meg fra resten av konkurransen.
Fy pokker, så kjipt det var! Tårene sto i øyene på meg da jeg gikk tilbake til utøverområdet etter å ha snakket med Dave. Jeg skulle jo bevise at jeg er å regne med i verdenstoppen i denne fantastiske sporten vår. Jeg skulle perse stort i silverdollar, jeg skulle gå en duckwalk/farmers-medley som ville bli husket. Faen!

Jeg hadde så vondt at jeg var redd om jeg satte meg ned så ville jeg ikke klare å komme meg opp igjen, så jeg valgte å holde meg i utøverområdet.

Jeg fikk smertestillende, og gikk rundt, fikk masse gode klemmer av konkurrentene mine og alle som en uttrykte bekymring for smertene de tydelig kunne se at jeg hadde. Så begynte jentene å dra mark. Startvekt for alle var 200 kilo, og samtlige fikk dette opp med letthet. For hvert løft ble vektene økt med 20 kilo, og fort var de oppe i riktig anstendige vekter. Førstemann til å ryke ut var tyske Sandra, som ble stående med 270 kilo. Overraskende mange endte opp rundt 300 kilo, og vinner av øvelsen ble svenske Anna, som satte verdensrekord med et løft på svimlende 335 kilo.

Alle i salen jublet da hun med letthet fullførte løftet.

14324349_1143106832444366_850439043770277998_o

Mens master-klassen gjorde ferdig sin bilmark hadde jeg fått en øl og gått og satt meg på tribunen. Jeg tenkte jeg skulle være flink jente og sitte still ei stund, men da duckwalk/farmers-medley begynte kunne jo ikke jeg sitte der oppe.

Jeg humpet meg ned til arenaen igjen, og heiet meg hes på konkurrentene.

Dette var en øvelse jeg hadde gledet meg veldig til, en øvelse jeg visste jeg ville gjøre det godt i, så litt ekstra bittert var det å stå på sidelinjen mens de andre lekte. Overraskende mange sleit med 140 kg duckwalk, en øvelse jeg digger hemningsløst. Samtlige klarte å løfte opp de totalt 210 kg tunge farmersloddene, men ytterst få klarte å gå 20 meter med dem. Det virket rett og slett som at det var en for tung medley etter den tunge markløftøvelsen som nettopp hadde vært. Flere av jentene sa det også, at den tunge marken hadde tatt kruttet i beina deres.

Siste øvelse var stein, også en øvelse jeg visste jeg ville gjøre det godt i.

Steinene skulle løftes opp på whiskeytønner, som var nærmere 140 cm høye. For slike som meg som måler 189 cm på strømpelesten er ikke 140 centimeter skremmende høyt, men er du 165 høy blir det straks verre. Dette vistes også tydelig da jentene løftet, for ytterst få klarte tyngre stein enn 100 kilo. Alle i salen visste at engelske Donna Moore, som er verdensrekordholder i steinløft med hele 148,2 kilo, var favoritt i denne øvelsen, og stemningen sto i taket da hun på suverent vis løp gjennom hele serien på fem stein. Jeg gråt og jublet om hverandre da hun fikk opp den siste steinen, for jeg visste at med det tempoet hun hadde på den serien skulle det ekstremt mye til for at siste utøver skulle slå henne. Og ganske riktig; Lidia fra Ukraina klarte ikke å slå Donna.

14332934_10154318337086075_8685014961445523054_n

Det var flere enn meg som tørket tårer da Colin Bryce utropte Donna Moore som WORLD’S STRONGEST WOMAN, en seier som var så inderlig fortjent. Donna er verdens sterkeste kvinne, slik er det bare.

Vel hjemme igjen sitter jeg her med en rygg som fortsatt er vond. Jeg er fortsatt sår i sjela fordi jeg måtte trekke meg fra konkurransen, jeg er nok mer slem med meg selv enn rett er, men … så bittert det er. Jeg prøver å trøste meg med at jeg var med på å skape historie, og at jeg faktisk var ei av femten kvinner som ble plukket til å konkurrere i denne fantastisk veldrevne konkurransen. Det er noe å ta meg seg på vei mot neste konkurranse.

… for det blir flere konkurranser, slik er det bare.

14330127_10157598742565226_578723753387173025_n

Kommentarer

kommentarer