World’s Strongest Woman 2016 – faktisk…

«Hei, er du verdens sterkeste?». Spørsmålet kommer fra en liten kropp halvparten så høy som meg. To knallblå øyne glimter ivrig gjennom en hvetegul pannelugg. Den lille gutten spør på en måte som lar det skinne gjennom at han egentlig tror jeg må være verdens sterkeste, men han må likevel spør bare for å være høflig.

Jeg må smilende fortelle at jeg ikke er verdens sterkeste, men at jeg prøver. Jeg jobber mot det.

Lørdag 17. september skal jeg konkurrere i World’s Strongest Woman.

Da jeg fikk invitasjonen til konkurransen tidlig i sommer hadde ryktene om at konkurransen World’s Strongest Woman skulle startes opp igjen gått ei stund. Ingen var helt sikre på hvor og når konkurransen skulle arrangeres, men alle visste det var Giants Live som skulle arrangere. Jeg hadde en drøm om å bli invitert, men helt sikker var jeg jo ikke, så da invitasjonen kom sto jubelen i taket.

Det er stort å være en av en liten håndfull kvinner som har blitt plukket ut til å være med i denne historiske konkurransen, det skal jeg ikke legge skjul på.

Da jeg startet å trene som strongwoman i 2004-2005 våget jeg ikke helt å tenke tanken på at jeg en gang skulle delta i World’s Strongest Woman. Det var der de store, sterke jentene konkurrerte. Jenter som Anna Rosén, Anki Öberg, Gemma Magnusson og Aneta Florczyk. Jeg var jo ikke i deres liga – ikke på langt nær. Men drømmen var der likevel; tenk om, en dag …

I 12 år har jeg trent med denne tanken i bakhodet. – «tenk om en dag …»

Å ha en slik tanke i bakhodet, selv om tanken ikke alltid er like utalt, krever et høyt fokus. Heldigvis er jeg skapt slik at jeg trener best når jeg har et mål med treningene mine, så det å holde meg til en plan har ikke vært vanskelig. Å finne en plan å holde meg til, derimot – det har vært vanskeligere.

duckwalk

Jeg har prøvd alt fra Dietmar Wolf sine styrkeløftprogram til Dantes Doggcrap, Westside, 5×5, Coan/Phillipi og Lars Edvin Samnøy sitt markløftprogram.

Jeg har lett latt meg fascinere av forskjellige måter å trene seg sterkere på, og kanskje har jeg også vært litt utålmodig og hele tiden lett etter den ultimate måten å bli sterk på. Alt har fungert hver på sin måte; jeg har jo blitt litt sterkere for hvert år. Likevel har det ikke vært helt optimalt. Dietmar er best i verden på å lage styrkeløftprogram, Coan/Phillipi har helt klart lagd verdens beste markløftprogram – ulempen er at ingen av dem er strongmen, ingen av dem har konkurrert som strongmen, ingen av dem har kunnskapen om hvordan en strongman-utøver skal trene for å bli en optimal strongmanutøver. Dette har både sørget for at jeg ofte har gått med småskader, og det har også sørget for at jeg ikke helt har blitt sterk nok. Markløften min har alltid hengt litt etter, presstyrken likeså.

For ett par år siden bestemte jeg meg for at jeg måtte få opp markstyrken min, så jeg begynte å trene markløft. Etter hvert som jeg ble sterkere begynte jeg å like markløft, så dermed trente jeg mye markløftøvelser. Det er jo ganske logisk, ikke sant? Man trener jo det man liker.

Problemet med å trene slik er at man skader seg. Det skjedde ikke med en gang, det skjedde over tid.

Først kranglet ryggen min i Arnolds i 2015, så kjente jeg den under Norges Sterkeste senere samme år. Alt toppet seg da jeg måtte trekke meg fra Europas Sterkeste Kvinne 2015 allerede i første øvelse. Ryggen streiket helt, og jeg endte opp på benken hos naprapat istedenfor å konkurrere.

Der og da bestemte jeg meg for at jeg måtte ta tak i dette om jeg skulle fortsette å konkurrere på internasjonalt nivå. Jeg tok kontakt med Mike Westerling, som har lang erfaring både som strongman og som strongmantrener. Om ikke han kunne få meg på beina igjen, kunne ingen.

Vi la en plan for konkurranseåret mitt, Mike og jeg.

Første konkurranse skulle ikke være før i september. Frem til da skulle jeg trene med fokus på rygg og skulderstyrke. Jeg skulle trene klokt, jeg skulle trene målrettet, jeg skulle være flink til å spise. I tillegg skulle jeg bruke litt tid og penger hos massør og osteopat for å optimalisere kroppen.

Jeg må innrømme at jeg følte meg rimelig proff da jeg startet det nye året med nytt treningsprogram, kostholdsprogram, konkurranseplan, avtale hos sportsmassør og med time hos osteopat plottet inn i programmet. Her skulle ikke noe overlates til tilfeldighetene, snarere tvert imot.

sliten

Reisen mot å bli en mer komplett strongwoman-utøver var planlagt i minste detalj og jeg var motivert.

Jeg trente godt og målrettet hele veien fra desember. Først skulle jeg bli skadefri og sterk, så skulle jeg konkurrere i Norges Sterkeste Kvinne i september. Det var godt å ha så lang tid til første konkurranse, og for aller første gang på mange år kunne jeg faktisk kjenne på at det var helt ok å ikke stille i alt mulig av konkurranser. Tross alt har jeg konkurrert i så mange år nå at jeg har konkurranseerfaringen, så jeg kunne med god samvittighet lene meg tilbake og heie på gode venner som konkurrerte for eksempel på Arnolds. Det gjorde godt å ikke trene seks dager i uka, men faktisk å ha tid og energi til Egil og ungene. Det gjorde godt å med god samvittighet vite at jeg kunne ta ei uke fri i sommer for å bare være viking. Slik har jeg ikke hatt det på lang, lang tid.

Så kom mailen som snudde alt på hodet.

«Congratulations! You have been selected by the Giants Live team to represent your country at the World’s Strongest Woman competition at the Doncaster Dome on the 17th of September 2016».

Hjertet mitt slo noen ekstra slag da jeg leste dette, og jeg smilte så det gjorde vondt i hele ansiktet. Jeg skulle konkurrere i World’s Strongest Woman!

Jeg sendte mail til Mike hvor jeg fortalte ham om endringene i konkurranseplaner, og i løpet av ett par timer hadde jeg ny treningsplan. Jeg snakket med massøren min, Alexandros Katzilierakis, og vi la en plan for hvordan optimalisere muskulatur ved hjelp av sportsmassasje og triggerpunktbehandling med både kopping og akupunktur. Jeg avtalte med osteopaten min, Andreas Ryde, at jeg skulle få noen behandlinger hos ham innimellom. Og jeg informerte flokken min om at nå kom jeg til å ha 12 uker med fullt fokus mot denne konkurransen. Jeg sendte av gårde ei ny bestilling til Proteinfabrikken slik at jeg hadde alt jeg trengte av tilskudd før innspurten begynte.

Jeg var klar for tolv uker med knallfokus.

akupunktur

I 12 uker har jeg følt meg som en toppidrettsutøver. Jeg har trent alle øktene mine, jeg har spist all maten min, drukket alle proteinshakene mine og tatt all BCAA-en min. Jeg har grått meg gjennom massasjetimer, jeg har vært utslått etter akupunkturbehandlinger. Jeg har latt meg fascinere at en osteopat trenger å gjøre så små bevegelser for å justere en kropp som nok har vært på halv tolv i lang tid. Jeg har vært rasende fordi en stein ikke har villet opp, og jeg har vært jublende lykkelig fordi det tross alt ikke er så tungt å gå med 250 kilo yoke på skuldrene. Jeg har til og med hatt samtaler med mentaltrener Nils Rue Halling for å få hodet mitt til å skjønne at jeg er sterk. Jeg har vært fokusert og motivert hele veien, og nå sitter jeg her fire dager før konkurranse og vet at aldri har jeg lagt så mye jobb ned i konkurranseforberedelser som det jeg har gjort denne gangen.

Jobben er gjort, og alt jeg kan gjøre nå er å hvile, spise og gå mentalt gjennom hver eneste lille detalj i øvelsene om igjen og om igjen.

Og det bildet jeg har i hodet av meg selv på toppen av pallen er et bilde jeg liker, så det kommer jeg til å fortsette å ha. Det er nemlig helt innafor å dra til en konkurranse med et mål for øye; å vinne.  vikingkikki

Kommentarer

kommentarer