Strongmanknut: – Miljøskadet!

Jeg ønsker å drøfte noe som har ligget i tankene mine i det siste. Noe som ikke alle har tenkt over, men som kanskje er et problem i «treningsverden».

Skyhøyt nivå
Jeg kan ikke uttalle meg for alle idretter, men i de idrettene jeg brenner for som styrkeløft, bodybuilding, crossfit og strongman, så opplever jeg at nivået er blitt skyhøyt de siste årene, spesielt bunnivået! Da Crossfit Åsane startet for 6 år siden, var det knapt fem personer som dro 200 kilo i markløft av over 500 medlemmer. I dag så drar over 50 personer 200 kilo i markløft av 500 medlemmer. Det som var tungt og imponerende før, er oppvarming for utøverene i dag. Dette mener jeg er både en positiv og negativ utvikling. Det positive er at vi har klart å bli bedre og har nådd flere mål på de få årene! Det er også større underholdningsverdi når større løft blir gjort.

Men det negative er sikkert ikke så mange som tenker over. Baksiden av denne utviklingen er at vi utøvere glemmer for fort. For å si det sånn; i mars dro jeg 300 kilo markløft, og da var jeg så utrolig stolt og lykkelig. Nå i november tenker jeg at det var bra, men kan bli bedre. Jeg har planer om å forsøke på 303 kilo eller mer i nærmeste fremtid. Hvis jeg bommer på det løftet kommer jeg til å tenke at jeg ikke er god nok, eller at jeg må trene mer. Jeg står ikke der og tenker at jeg har klart 300 kilo i markløft, eller at 300 kilo er mye når jeg så for et par dager siden på facebook at en konkurrent av meg dro 310 kilo.

«Jeg vil bli like god som han»
Du forstår litt hvor jeg vil med dette – vi påvirker hverandre i idrettene vi befinner oss i. Det er ikke sikkert at mine forbilder eller konkurrenter er rene, at de er dopingfri. Det kan godt hende at når jeg ser de beste i verden løfte 450 kilo i markløft bare er helt fysisk umulig rent? 300 kilo i markløft som 25-åring er vel bra? Bør jeg være mer fornøyd med hva jeg har oppnådd?

Hard å konkurrere!
Det er ikke så lett å tenke på en passiv måte. Jeg trives med å tenke fremover. Jeg liker å presse meg selv, men jeg er klar over dette som har hendt med nivået de siste årene. Noen dager er tøffere enn andre! Spesielt når jeg er skadet, så er det så hardt å se andre perse i de øvelsene du ikke får trent på grunn av en dårlig skulder. Jeg tror flere sliter psykisk når nivået er så høyt. Vi blir presset til de mest ekstreme grenser. Noen liker det, men det kan bli for hardt for enkelte.

Kort oppsummert
Jeg tror det er en balanse på å tenke fremover og det å være stolt over hva man har oppnådd. Alle er forskjellige, så du må prøve å finne ut av hvordan du ønsker å se på det. Jeg ønsker å råde samtlige om å tenke over dette. Du må finne en sunn balanse, ha gode verdier og gode forbilder. Hver klar over nivået i sporten du skal inn i og om du skal konkurrere, så blir det ikke enkelt for deg.

Nyt hver eneste personlig rekord du setter, for du vet aldri om det er den siste.

Kommentarer

kommentarer