Sesongen 2014 er over og jeg er stolt av å kalle meg en erfaren hinderløper nå!

FullSizeRender

Hele eventyret mitt startet som jeg har fortalt dere før, i fjor i august 2013 da vi løp Viking Race og X-run for første gang. X-run var et blodslit i fjor som i år (Supermann påstår det er pga nerver og årets første løp…) og Viking Race leverer et løp med personlig preg og genuin innsatsvilje fra arrangørene.

Jeg husker enda da vi hentet startnumrene våre i fjor sommer – hvor arrangørene (les Ena, Andreas og Isak) hadde sittet og egenhendig pakket alle startnummerkonvoluttene. På min sto det «Ultrababe», på Monika sin «Burpee-queen» og på Supermann sin «Beklager Martin!» (historien bak den konvolutten var at pga påmeldingssystemet så ble vi sortert etter etternavn hvorpå Martin havnet i en av de siste puljene, og han hadde meldt seg på som en av de første….OG han har bare litt konkurranseinstinkt…)

Men løpene ga mersmak – og vi visste jo nå at det var store løp i utlandet, Tough Mudder og Spartan Race er vel to av de største og jeg bestemte meg for å gi gave til Supermann på farsdagen i 2013 – reise til London og løpe vårt første Spartan Race i 2014. Vi skulle jo bare løpe Sprintdistansen som er minimum 5 km…men som dere jo kanskje har fått med dere ble det til at vi løpe likegreit begge distansene da vi var i London – Sprint ble jo arrangert på lørdag og superdistansen på søndag! Men som Supermann sa – det er med betingelse i at vi reiser tilbake og løper Beast i oktober! Og etter dette ballet det jo bare på seg! Så hva har sesongen 2014 bydd på?

De viktigste løpene for meg er X-run og Viking Race. Det er norske løp, norske arrangører og det er mennesker som står bak disse løpene uten den kapitalen de har i utlandet. Og uten den store kapitalen, gjør det for meg løpene ekstra spesielle – du har dedikerte mennesker som ønsker å få et gjennombrudd for denne idretten også i lille Norge og dette vil jeg backe opp om! Selvfølgelig er det stas å reise til det store utlandet og løpe med 10 ganger så mange mennesker, men samtidig så vet jeg ikke om det slår den følelsen det er å kaste seg om halsen på arrangørene av Viking Race i det du kommer i mål – nettopp fordi de er så fantastiske mennesker, fordi de har laget et flott løp og fordi det bare kjennes helt naturlig ut! (jaja så har man noen liter adrenalin i kroppen og da!) Og hvor utrolig kult er det ikke å være med på opplevelsen det var med det aller første barnehinderløpet i Norge – som faktisk nesten trakk flere deltagere enn voksenløpet selv! X-run arrangerte i år første barneløpet, og som Eirik, en av hovedarrangørene sa – «det blir ikke siste gangen». Også der er vi vitne til fantastiske mennesker både i fysikk og personlighet, som står på og lager et løp som både utfordrer og engasjerer oss deltagere, og når vi er ferdige, ja da går de i gang med å bygge om (!) hindrene mens vi venter så de blir sikre for barna våre! Det er helt helt unike og utrolige kule opplevelser å være med på, og jeg håper så inderlig at flere vil være med å teste disse løpene – jeg garanterer at det ikke blir siste gangen dere blir med i så fall!

Etter Viking Race reiste vi som tidligere nevnt til Sør-London og løp våre 2 første internasjonale hinderløp. Det minnet oss mye om Viking Race, ja til og med arrangørene hadde samme spirit og engasjement som vi møtte hjemme, og vi elsket allerede Spartan Race. Det litt rustikke preget, mye bruk av trevirke i løypa, gjørme, skog og terreng løping, og ikke minst bakkene – det minnet oss mye om Norge. Jeg tror nok vi der og da ble Spartan løpere. Men man må jo selvfølgelig ha litt mer å sammenlikne med før man kan være helt sikker…

Så i september ble det klart for Toughest i Holmenkollen. Toughest kommer inn som et relativt stort løp, med masse kapital og reklamerer hardt for løpet bl a på facebook og trekker mange deltakere. Det fremsto veldig profft på løpsdagen (minus toalettfasilitetene…), men for meg ble det sammenliknet med de andre løpene litt upersonlig. Men det var mange hindre, flere enn vi var vant til, og en del kule med bl a ringer, trapezer, dragonback-hopping og ikke minst unnarennet i Holmenkollen opp. Alt i alt en kul opplevelse, det de skal ha for var at det var lite køventing utenom på de store hindrene, men der var det til gjengjeld nesten litt katastrofal mye venting…og selv om jeg vet at dette må man regne med på hinderløp, ja så blir jeg irritert på det.

Etter Toughest dro vi tilbake til London for å løpe Spartan Beast, det var som å komme hjem igjen da vi kom til Pippingford park og East Grinstead…og løpet i seg selv – 2,1 mil i gjørma, var en herlig fornøyelse. Vi var superheldige med været, det var sol på løpsdagen, men det hadde regnet massivt siste dagene så vi fikk maks ut av gjørmeopplevelsen. At vi løpe over en mil i vått terreng tror jeg ikke er tull, det var gjørme, det var myr, våtmark og sump. Og tidvis så vanskelig terreng at man (nesten) ikke klarte å løpe. Men vi fullførte begge to – og med stil – og kunne stolt reise hjem med Trifecta’n i lommen! For en følelse – det hadde vi aldri trodd at skulle komme til å skje. Vi var ekstatiske, stolte og ganske høye på både løpene og oss selv!

Som en avslutning på hele sesongen reiste vi tilslutt til Sverige og til Gøteborg for å være med på Fitness festivalen. Herregud for en sinnsyk opplevelse, å gå rundt på et enormt messeområde, men så mange mennesker at du kan gange Karl Johan på 17.mai med 2, med så mange utrolig kule apparater man kunne teste, så mange spennende mennesker å prate trening med, konkurranser å være med på (og hevde seg i!) og ikke minst smaksprøver på alt herifra til himmelen. Som Supermann sa da messen var over på lørdag – «nå er vi sikkert selvlysende!» Vi var nok heldigvis ikke det, men myyyye rart fikk vi testet ja!
Men hovedsakelig reiste vi til Gøteborg for å løpe Superiorrace – sprint – 4 km og 16 hinder. Takk gode gud for at det var kort – eller kanskje ikke!?! Det var et sinnsykt tempo ut fra start kan jeg si, Supermann som skulle løpe sammen med meg denne dagen, løp bak og ropte «brems, brems!» Vi startet jo selvfølgelig alt for hardt og jeg var helt utslitt da jeg kom i mål. Men dessverre, Superiorrace skuffet meg på alle områder…hindrene var enten små og tuslete og kun et tau kanskje hengt opp som 20-30 mennesker skulle vente på, det dannet seg enorme køer…og de andre hindrene var så enorme og spektakulære (og over vann!) at vi ikke gadd å prøve en gang. Det gjorde opplevelsen til helt feil, hinderløp handler jo nettopp om å teste både psyke og styrke, og når man rett og slett ikke gidder å prøve en gang…ja nei da kjennes det feil. Men jeg klarte i det minste å komme meg gjennom armgangen, så en viss mestringsfølelse fikk jeg da!

Alt i alt ble det 8 løp på meg i 2014 + mine 2 fra 2013 – så totalt har det blitt 10 løp siden vi startet i august i fjor. Jeg er superstolt, kjempegira og kan nesten ikke vente før sesongen 2015 skal starte! Og den starter vi allerede 1.februar i England igjen. Da skal vi løpe Tough Guy – the original. Tough guy er det første hinderløpet i verden og er over 30 år gammelt. Det er mister Mouse som står for «moroa», og dette regnes som et av de hardeste løpene du kan løpe. Pr dags dato er det 12% jenter som løper og resten gutter…så ja, jeg vet ikke – tror ikke helt jeg vet hva jeg går til enda. Det er 30 % failrate pga at man blir så kald under løpet, og man må skrive under på at man kan bli tatt ut av løpet underveis av helsepersonell… Supermann og jeg vurderer sterkt å løpe i våtdrakter…haha bedre å fullføre med halvstil enn å tilbringe kvelden på det lokale hospitalet 😉 Her blir det enorme, spektakulære hindre, det blir gjørme, isvann, isflak (!!!), strøm og torturkammer – ja for ikke å snakke om lange, trange rør man skal gjennom. Og vi gjør det helt frivillig – ja vi betaler faktisk en god slump penger for det 😉 Herlig herlig – det er sånn det er å være hinderløper, jo mer gjørme, jo kulere hindre, jo bedre stemning! Aroooo, aroooo, aroooooo!
Hva synes dere? Høres det gøy ut?? Noen som kan tenke seg å prøve noe helt nytt i 2015? Bli med og heng med meg da vel 😉

Klem Mari

Kommentarer

kommentarer