Jeg er Norges Sterkeste Kvinne 2016!

Det var ikke bare enkelt å møte opp til årets «Norges Sterkeste Kvinne» (NSK) etter nedturen jeg hadde i World’s Strongest Woman (WSW).

Riktignok hadde jeg fått tatt MR av ryggen tidlig i oktober, men det varte og rakk med svaret, så jeg torde liksom ikke gi alt på trening. Treningsprogrammet for disse ukene mellom WSW og NSK var også av den lette sorten, med tanke på en eventuell ryggskade.

Snaue to uker før konkurransestart fikk jeg svar om at ingenting var funnet på MR, og jeg fikk startsignal fra legen. Men, hvor mye rekker man egentlig på to uker? Ikke mye, annet enn deload. Jeg trøstet meg med at så mye styrke kunne jeg ikke mistet på disse ukene. Tross alt hadde jeg trent, ikke sant?

Jeg var unormalt nervøs i forkant av denne konkurransen.

Jeg sjekket opp dem jeg visste jeg skulle konkurrere mot på Instagram, tittet på videoer, og i perioder psyket jeg meg selv så ut at det gjorde vondt. En dag etter trening var konkurransenervene så ille at jeg begynte å grine… Så ille har jeg aldri hatt det før konkurranse noen gang. Jeg hadde så vanvittig lyst til å vinne i år også, for vant jeg ville jeg med mine fire seiere være mestvinnende kvinne i Norge.

Fallhøyden ville være så forbaska høy om jeg skulle mislykkes…

Ikke bare var jeg stressa som fy når det gjaldt konkurrenter; jeg var superstressa fordi jeg allerede i sommer hadde sagt ja til å være barnevakt for barnebarna denne siste helga i oktober. Det var enda mens vi trodde den store konkurransehelgen var den første i september, så i utgangspunktet skulle det jo ikke være noe problem. Men så ble konkurransen flyttet, og dermed økte stressnivået mitt enda mer. Nå er jeg heldigvis gift med en positiv problemløsende fyr, og han fikk meg til å innse at dette ordna seg. Han og ungene våre skulle passe de minste mens jeg konkurrerte, og om ikke det var nok så ville det være nok av andre voksne til å hjelpe til. Jeg slo meg til ro med dette.

To dager før konkurransestart kom eldstemann ned med familien sin, og gjett hva? Ungene var sjuke.

Syke barn betyr lite søvn er min erfaring, og det viste seg at jeg hadde rett. Syke barn holdt meg våken store deler av disse to nettene her hjemme før vi dro.
Stressnivået mitt var i taket igjen og jeg var nær hysterisk anfall. Igjen slo denne praktiske og rolige mannen min til, og fikk beroliget meg med at alt ville gå bra.

Uansett; vi kjørte til Storefjell, fikk etter mye om og men sjekket inn, unger ble lagt og jeg fikk møtt noen av konkurrentene mine. Noen hadde jeg hilst på før, andre var nye bekjentskaper, og jeg kan ikke legge skjul på at pulsen min økte da flere fortalte meg at Sigrid Hoven var fryktelig sterk. Kunne hun ta tittelen fra meg? Pokker!

Jeg misliker virkelig å ikke ha kontroll på hva konkurrentene mine er i stand til!

Fredagen opprant etter enda en natt med lite søvn. Jeg var trøtt, men følte meg relativt klar. Jeg fant likevel ikke roen til å fokusere 100 prosent på konkurransen slik jeg skulle gjort. Heldigvis trådde eldstejenta mi til som barnevakt for de minste, og et par timer før konkurransestart fikk jeg snu fokus fra syke unger til konkurranse. Jeg kjente på meg at jeg skulle nå i hvert fall ikke gi meg uten kamp. Så lett skulle de ikke få det.

Vår første øvelse på fredagen var Apollons axle 60 kilo for reps. Jeg er ikke veldig glad i pressøvelser over hodet, men Apollons er likevel en øvelse jeg føler meg relativt trygg på. Som regjerende mester skulle jeg ut i siste par, så jeg sto i døra inn til utøverrommet og kikket på de andre jentene. Så dyktige de var! Så fine teknikker, så trygge og sikre.

Jeg regnet meg fram til at jeg trengte 7-8 repetisjoner for å plassere meg bra, noe som ikke skulle være noe problem.

Så var det min tur. Jeg stilte meg opp foran Espen Aune, som var min dommer, tok tak i akselen – og ikke én ting stemte. Tre superdårlige repetisjoner var det jeg fikk til. Jeg fikk ikke driv fra beina og jeg tok skjevt grep i akselen. Jeg var så sint. Så eitrende forbanna. Hvordan i all verden kunne det være mulig?

Med 1,5 poeng, og sisteplass i øvelsen gikk jeg videre til neste øvelse. Det var farmers walk. To lodd på 90 kilo skulle bæres 30 meter, med vending på 15 meter, og raskeste utøver vant denne øvelsen. Siden jeg kom sist i første øvelse, gikk jeg ut først i denne, sammen med Sigrid. Loddene var tunge å løfte opp, men opp gikk de. Så  løp jeg av gårde så fort som beina tillot meg.

Jeg var i mål rett før Sigrid, og akkurat kjapt nok til at jeg vant øvelsen.

Tredje øvelse var dekkvelt, en øvelse jeg er veldig glad i. Drøye 300 kilo skulle veltes fire ganger så kjapt som mulig. Dekket var noe mindre enn det jeg har trent med, så jeg sleit litt med å finne grooven. Jeg hørte Egil ropte til meg at jeg måtte få opp farta, så jeg økte tempo litt – akkurat nok til at jeg kom på andreplass, 0,7 sekund etter Sigrid.

Siste øvelse denne dagen var lastebiltrekk. En lastebil på drøye 12 tonn skulle trekkes fortest mulig over et strekk på drøye 20 meter.

Vi hadde alle registrert at gulvet var veldig glatt, så alle som en drev å teste ut fottøy å bruke. Normalt er det klatresko som er det ultimate i lastebiltrekk, men her fungerte ikke det. Jeg var så heldig at jeg gikk ut som siste utøver, så etter å ha sett hvordan skotøyet til de andre jentene fungerte endte jeg opp med at lastebilen skulle trekkes barbeint.

Jeg er dyktig i lastebiltrekk. Jeg er flink til å legge meg ned, bruke armene, få beina til å gå kjapt. Jeg var trygg på at dette skulle gå bra… Helt til jeg tok tak i tauet, la meg fram – og kjente føttene skli på noe gaffateip som var på gulvet. Jeg ble sint, og sparket fra alt jeg kunne. Jeg følte jeg beveget meg sakte framover, skled flere ganger og registrerte at Egil brølte at jeg måtte hive meg fram. Jeg økte tempoet, heiv meg fram… Og jeg vant øvelsen.

Med ett poeng ledelse foran Sigrid gikk jeg videre til dag to.

Jeg var ikke trygg på ledelsen og gikk mentalt gjennom dagens fire øvelser flere ganger mens jeg dusjet og stelte meg. Jeg kjente jeg var slem med meg selv der jeg analyserte, men jeg følte jobben jeg hadde gjort var halvveis. Med syke barn rundt meg hadde jeg ikke fått den roen jeg hadde trengt mellom øvelsene. Jeg hadde hatt dårlig samvittighet ovenfor de eldste ungene som passet de tre minste. Jeg kjente at dette ikke var optimalt, men nå var det en gang slik det var denne helga, og det var ikke noe jeg kunne gjøre med hverken hvordan jeg hadde gjort det så langt, eller disse syke barna.

Jeg satte meg til i stolen med minstemann på brystet og satt der og vugget ham til han sovnet. Så tok jeg med meg babysitteren og gikk ned i lobbyen for å prate litt med Donna Moore, Verdens Sterkeste Kvinne og min gode venninne, som hadde kommet over fra England for å dømme kvinneklassen, før jeg la meg.

Rett før midnatt krøp jeg under dyna, forberedt på ei god natts søvn.

Slik gikk det ikke, for nattesøvnen ble ekstremt dårlig den natta. Jeg kjente fem netter uten god søvn veldig godt, og bekymret meg veldig for hvordan lørdagens øvelser skulle gå. I utgangspunktet var dette øvelser jeg ikke skulle bekymre meg for i det hele tatt, men likevel lå jeg der og visualiserte øvelser hver gang jeg lukket øyene. Heldigvis sovnet jeg etter hvert og sov uten de store drømmene.

Jeg våknet på lørdagen til en liten gutt som satt og sang i senga si ved siden av vår. Jeg løftet ham over i min seng, og mens vi lå der kjente jeg på at jeg skulle jaggu ut sist i siste øvelse også, og jeg skulle vinne denne konkurransen.

Jeg VILLE vinne!

Frokost ble spist, ungene tok uoppfordret over de minste ungene og jeg gikk ned i hallen. Jeg satte på meg headset, skrudde opp Raga Rockers’ «Noen å hate» på fullt volum og gikk for meg selv, slik jeg pleier å gjøre før konkurransestart. Jeg kjente pulsen øke, jeg kjente fokuset var på plass, og jeg digget det. Jeg digger den følelsen av å være superfokusert. Jeg digger å være i konkurransen, så dette var helt riktig.

Vi jentene skulle ha våre to øvelser i pausen mellom guttas finale og superfinale, så vi hadde god tid i utøverrommet. Stemningen var veldig god, latteren satt løst og vi hadde det bra. Jeg satt lenge og snakket med Krzysztof Radzikowski og fra ham fikk jeg en del tips og råd.

Så var det vår tur. Tønneloading var første øvelse.

Fire tønner på henholdsvis 50, 60, 70 og 80 kilo skulle opp på et bord på cirka 115 centimeter. Igjen var det kjappeste utøver som vant. Jeg gikk som sagt ut som sistemann, så jeg sto ved bordet og fulgte med på de andre jentene. Alle jentene var veldig flinke og til stor jubel fra publikum fikk de opp den ene tønnen etter den andre. Sandra protesterte høylytt da speaker, Håvard Lilleheie, påsto hun var ferdig da hun mistet den siste tønna, og viste både ham og publikum at hun hadde rett; hun var ikke ferdig. Sigrid gjorde alt veldig spennende da hun skled og mistet tønne nummer to, og Nina jublet stort da hun fikk opp alle fire tønnene kjapt og effektivt.

Jeg sto og pustet meg opp mens jeg ventet på at det skulle bli min tur, kjente at adrenalinet økte, og da Donna blåste i fløyta løp jeg. Fire tønner gikk kjapt opp, og jeg vant øvelsen – akkurat slik jeg hadde planlagt.

016f9bee8442da8e74f6dc886223de13_9f2db7d47a200e54b800bd00bc59e5c0-kopi

Siste øvelse var atlasstein. 75, 90, 100, 120 og 130 kilo skulle opp på det samme bordet som tønnene ble lastet på, og også denne gangen skulle jeg ut sist. Stein er en øvelse jeg er trygg på, så jeg gledet meg til å komme i gang.

Jentene imponerte stort i denne øvelsen. Steinene fløy opp og jeg kjente på presset om å prestere. Samtidig kjente jeg på at dette var innmari kult, for jeg kunne ikke bare surfe inn til seier. Jeg måtte jobbe hardt. Veldig hardt.

Etter å ha sett ei jublende Cecilie oppfylle målsettingen sin om å få opp 120 kilo stein, og etter å ha sett at både Sigrid og Nina være veldig sterke på stein, var det min tur.

Jeg visste at jeg måtte slå tiden til Cecilie for å vinne med god margin, så jeg ga alt.

_i5a6760-kopi

De fire første steinene fløy opp, og jeg hørte Lilleheie rope at jeg hadde vunnet. Jeg gliste for meg selv, og gjorde et halvhjertet forsøk på 130 kilo steinen før jeg jublende ga meg.

Jeg hadde vunnet!

Jeg hadde vunnet min fjerde tittel som Norges Sterkeste Kvinne!

_i5a6768

Jeg var så inderlig lykkelig der jeg sto og vasket av meg klisteret før premieutdelingen. Jeg smilte så det gjorde vondt i kinnene, og kjente på at dette var bra. Jeg var Norges Sterkeste Kvinne igjen.

Så inderlig bra det kjentes!

Vel hjemme et døgn senere stilte jeg opp pokalene mine på stuebordet og satt ei stund og kikket på dem. Norges Sterkeste Kvinne 2012, 2013, 2015 og 2016 står på det på dem. Vakre er de ikke, men de har en spesiell plass her i Strongman Road. Spesielt den siste betyr mye, for den viser at jeg, til tross for syke barn, lite søvn og ekstremt lite fokus under konkurranse, likevel klarte å nå målet mitt om å vinne NSK 2016.

Jeg gleder meg allerede til neste år.

Kommentarer

kommentarer