4.plass i World’s Strongest Woman Master

  «Kikki Berli-Johnsen – Congratulations! You have been selected to compete in the 2017 Official Strongman Games World’s Strongest Woman Masters» sto det på bildet som plutselig dukket opp i innboksen min. Jeg kjente hjertet slo litt fortere da jeg snudde meg til Egil.    –«Egil … jeg ble invitert!» sa jeg og begynte å gråte.

For en følelse det var å bli funnet god nok til å delta i enda et VM! For et rush!

Men så ble jeg realistisk; vi kunne ikke ta oss råd til det. Vi hadde hatt en fantastisk ferie i USA sammen med ungene i juni, vi har masse små og større prosjekter som skal gjøres her hjemme, så jeg kunne ikke med god samvittighet bare juble ja til plassen. Vi ble enige om å vente noen dager med å gi endelig svar, og i mellomtiden skulle jeg få kjenne litt på hvor kult dette var.

Da jeg noen dager seinere postet på Facebook og Instagram at jeg på grunn av økonomiske årsaker måtte takke nei til plassen fikk jeg en mengde støtteerklæringer, blant annet var det noen som mente at det var innafor å starte ei Spleis-side hvor de som hadde lyst til å hjelpe meg på vei kunne gjøre det. Jeg kjente på at den avgjørelsen satt langt inne for meg. Jeg likte ikke tanken på å måtte tigge om hjelp til å få til å konkurrere … Men til tross for min skepsis ble det likevel startet en Spleisaksjon, og i løpet av bare få uker hadde folk spleiset så mye at jeg bestilte flybilletter, reserverte hotell og betalte konkurranseavgift, og 13. desember satt jeg på flyet på vei over til Raleigh, North-Carolina for å delta i World’s Strongest Woman Masters.

Konkurranseoppkjøringen hadde gått over all forventning, jeg var helt skadefri, jeg følte meg sterk og jeg var motivert som fy til å gi alt jeg kunne. Jeg hadde fulgt Jenny, coachen min, sitt opplegg til punkt og prikke, jeg hadde fått alle de behandlingene og massasjene jeg skulle, jeg hadde spist godt, sovet godt – alt var gjort etter programmet.

Målet mitt var å plassere meg topp ti på dag en slik at jeg kom meg videre til finalen dag to, og jeg var sikker på at jeg skulle klare det.

Etter to dager hos et vennepar i Virginia gikk turen til Raleigh, hvor alle mine strongwoman-venner ventet. Alle var giret og klare til kveldens utøvermøte hvor det ville være gjennomgang av øvelser og regler, utdeling av t-skjorter og utøverskilt. Etter et bedre måltid gikk turen til Dorton Arena, og jeg skal ikke legge skjul på at pulsen var over snitt høy. Dette var så stort!

Utøvermøtet gikk uventet kjapt og effektivt, utstyr ble sjekket, høyde på yoke ble satt, klemmer ble delt ut og fått, og plutselig var det på tide å dra tilbake til hotellet for enda et måltid og noen timers søvn.

Jeg sov overraskende godt den natta, våknet tidlig og følte meg så klar som jeg kunne bli.

Litt underlig var det å skulle gjøre meg klar til en så stor konkurranse uten å ha Egil der, men vi hadde kommet fram til at jeg nå var voksen nok til å dra ut i verden alene, så han var hjemme med ungene og forberedte jula.

Etter en god frokost dro jeg over til arenaen. Det føltes ganske spesielt å gå inn gjennom dørene der og se at Nick Best, Žydrūnas Savickas, Kristin Danielsson Rhodes, Donna Moore og andre store navn gå rundt der med samme type t-skjorte som meg. Vi skulle alle delta i samme konkurranse, godt over 300 utøvere samlet på et sted. Jeg følte meg ydmyk og gledestårene var ikke langt unna. Fy fader, så stort dette var!

Første øvelse var stokk for maks. En 12 tommers stokk skulle brukes, og i min klasse var startvekten drøye 60 kg. Riktignok er pressøvelser langt fra mine favorittøvelser, men jeg har trent så mye press og blitt såpass god på det at jeg visste at dette ikke skulle bli noe problem. Det eneste problemet måtte være at stokken var to tommer tykkere enn den jeg her vant til å trene med, og relativt mye lenger …

Jeg gikk ut som nummer 8, og var sikker i min sak da jeg tok tak i stokken. Vendte den uten problemer, fikk den fint opp på skuldrene, opp med albuer, hele foten i gulvet, hamstring og quadriceps ladet og klar … og det var det. Jeg fant ikke balansen på stokken da jeg skulle presse den, og etter flere forsøk ga jeg opp og gikk tilbake til plassen min med klump i halsen og tårene farlig nære.

Aldri har jeg savnet Egil så mye, aldri har jeg kjempet så for å holde tårene tilbake.

Jeg visste at jeg måtte ha poeng for å klare å komme med til dag to, så jeg så hele finaleplassen forsvinne. Mens jeg sto der og forbannet meg selv kom Anth, Donna Moore sin samboer, over til meg og lurte på hvordan jeg hadde det og om jeg trengte noe. Jeg fortalte ham at jeg trengte Egil, hvorpå han responderte; «what do you need Egil for?» Jeg svarte at jeg trengte Egil for å få en klem, og dermed fikk jeg en stor klem fra Anth. Jeg tørket ett par tårer, fikk en peptalk, og fikk beskjed om å ta meg sammen og gjøre meg klar til neste øvelse.

Øvelse to var yoke. 226 kg enormt kul yoke skulle løpes 20 meter så fort som mulig. Jeg har i løpet av det siste året gått fra å mislike yoke dypt og inderlig til å kjenne at øvelsen gjør meg glad. På trening har yoke gått veldig bra, og bare ett par uker før konkurranse hadde 250 kg gått veldig lett, så jeg var trygg på denne øvelsen.

På grunn av dårlig plassering i forrige øvelse gikk jeg ut tidlig i startfeltet, og derfor visste jeg at jeg måtte legge inn et ekstra gir for å plassere meg bra og for å klatre på resultatlisten. Jeg gikk under yoken, løftet den opp da dommeren ga startsignal og så løp jeg. Det eneste jeg tenkte på mens jeg løp var at jeg ikke skulle sette ned yoken, og jeg skulle heller ikke slide den over mållinjen. Sliding ville nemlig gi tilleggssekunder, og det ville jeg ikke ha. Jeg gikk inn på 9.31 sekunder og kjente litt på at jeg kanskje skulle vært enda kjappere.

Da alle mine konkurrenter hadde gått i mål viste det seg at mine 9.31 sekunder holdt til en fin tredjeplass, og dermed hadde jeg klartet opp til 11. plass på listen.

Tredje øvelse var bilmarkløft. Vi hadde blitt forespeilet at bilen skulle veie en plass mellom 160 og 180 kg i hendene. Jeg visste at dette skulle gå greit, og at jeg skulle klare å dra noen reps der. Rett før øvelsen startet fikk vi vite at den reelle vekten var nærmere 200 kg … det er tungt det, spesielt når man er 189 cm høy og håndtakene man skal løfte med kun er 30 cm over bakken. Jeg var ute som tredje siste i startfeltet, og så at de aller fleste i min klasse ikke dro noen reps. Jeg kjente jeg ble litt satt ut, men bestemte meg for å gi alt, så da det ble min tur gikk jeg all in, dro til det svartnet for meg og gikk fra øvelsen uten noen reps.

Jeg var sint, jeg var frustrert og jeg sendte melding til Egil. Jeg visste han satt hjemme og så på live-overføringen, så han ville ha en viss anelse om hvor jeg lå på lista.

«Du ligger på 11. plass», skrev Egil. «Om du gir alt i medleyen nå, og får plassert deg høyt opp, så vil du med stor sannsynlighet klare å komme videre til i morgen»

Ok… da var det ikke annet å gjøre; gi alt.

Tross alt var denne medleyen dagens siste øvelse, så dette skulle jeg takle. Medleyen besto av en 226 kg tung frame som skulle bæres 15 meter. Der skulle en 100 kg husafellstein løftes fra bakken og bæres nye 15 meter, før det hele skulle avsluttes med en 90 kg tung sandsekk som man skulle bære enda 15 meter. Jeg sto og kikka på de klassene som var ute før min, og jeg så at dette var tungt. Jeg satte på musikken min, koblet ut verden og fokuserte. Dette SKULLE jeg klare!

På trening hadde frame og sandsekk gått veldig bra. Husafell hadde jeg ikke fått trent på, siden vår husafell hadde blitt ødelagt i løpet av høsten, men likevel var jeg sikker på at det skulle gå greit. Jeg stilte meg opp til start, og på signal fra dommeren løp jeg. Jeg kjente framen var tung i hendene, men ikke pokker om jeg skulle slippe den. Å slippe den ville si at jeg måtte plukke den opp igjen, og det hadde jeg absolutt ikke lyst til. Så jeg løp mine femten meter, slang fra meg framen og klønet litt med å få opp husafellen. Etter noe som føltes som en hel evighet fikk jeg den opp av bakken, og løp femten meter med den. Så var det sandsekken. Jeg fikk den lett opp fra bakken, men plutselig fikk jeg ikke til den fine teknikken jeg hadde fått til på trening. Jeg klønet noen øyeblikk før jeg bare løftet den litt høyere og begynte å gå.

Etter 4-5 meter ble det blåst i fløyta. Tiden var ute, og jeg hadde ikke fullført medleyen. Jeg kjente litt på en klump i magen, og stilte meg opp for å se på dem som kom etter meg. Jeg må innrømme at jeg kjente det gjorde litt godt da jeg så at flere av dem som gikk etter meg sleit med både frame og husafell. Det sikret min plassering på lista, og førte meg et steg nærmere målet.

Så var medleyen over, og jeg hadde plassert meg pent og elegant på en andreplass, kun slått med noen få centimeter av ei fantastisk amerikansk dame. Det kunne jeg leve med.

Mens jeg sto der og kikket på tungvektsdamene tikket det inn ei melding fra Egil; «Slik det ser ut for meg så ligger du på tiende plass sammenlagt» Tiende plass… det betydde at jeg var videre til finaledagen. Jeg svarte at det var fantastisk, men at jeg ikke helt turte å juble før det ble annonsert hvem som gikk videre. Så jeg surret litt rundt på arenaen, snakket med folk, stoppet innimellom for å heie på klassene etter min, tekstet Egil for å sjekke om det var noe nytt.

Herregud, så seint tiden går når man venter!

Så var alle klasser ferdige, og sekretariatet hadde regnet ut plasseringer. Topp ti i hver klasse ble ropt opp, og som nummer ti i min klasse ble jammen jeg ropt opp. Jeg jublet og klemte alle som var i min nærhet.

Jeg var i finalen!

Det var ikke like enkelt å sovne denne kvelden, men etter en god prat med Egil fant jeg likevel roen og sovnet.

Lørdagsmorgen opprant, og jeg våknet frisk og opplagt. Jeg kjente jeg var uforskammet lite støl etter dagen før, og bestemte meg for at det var bra. Før jeg gikk ned for å spise frokost rakk jeg en kjapp telefon hjem, og der kunne Egil fortelle meg at etter omregning av poeng var jeg på 8. plass av 10 utøvere.  Det kunne jeg helt klart leve med.

Stemningen på arenaen var enda litt tettere denne dagen enn dagen før. Man kunne merke at dette var finale, og at de 90 atletene som satt rundt om var preget av stundens alvor. Om noen få timer visste vi alle hvem som var best i verden i hver vektklasse. Alle gjorde sine ting; noen var hos massørene og fikk behandling, noen sto og skravlet med venner. Atter andre gikk for seg selv og hørte på musikk, men Nick Best, han sto og vasket gulvet. Jeg fikk over til ham og spurte hva i all verden han holdt på med, og da forklarte han meg at gulvet var så glatt og sandete at han hadde bestemt seg for å vaske over banene der vi skulle trekke lastebil. Jeg tenkte med gru tilbake til NSK 2016 på Storefjell hvor gulvet var så glatt at jeg endte opp med å trekke lastebilen barbeint, og fortalte dette til Nick. Vi diskuterte fordeler og ulemper ved de forskjellige typer sko vi hadde med oss, og endte opp med at klatresko som var rene og tørre under var det beste. Jeg fikk også beskjed om at før det ble min tur skulle jeg komme innom ham for å få litt sprayklister under mine sko.

Jeg gikk over til bilen som sto i den banen kvinnene skulle bruke, og spurte om denne pickup trucken med tilhenger og en Mustang på tilhengeren var den vi skulle trekke, og fikk bekreftet dette. Bil med bilhenger og Mustang veide rett i overkant av 6 tonn, og jeg kjente på skuffelsen. Vi hadde blitt forespeilet tung lastebil, så jeg hadde trent på rundt 17 tonn siden tidlig høst. Jeg vet jeg er god i lastebiltrekk, kanskje den beste blant kvinnene der, men likevel var jeg fryktelig nervøs.

Jeg sto og kikket på dem som gikk ut før meg, og registrerte at alle sleit med det glatte gulvet i begynnelsen av trekket, men at det etter hvert gikk lettere for samtlige. Jeg tenkte med meg selv at fokus måtte være på en perfekt start, og så bare gi alt i resten av trekket.

Så var det min tur, og jeg kjente jeg jublet litt for meg selv da jeg så at Jill Mills var min dommer. Jill Mills er selve ikonet innen strongwomansporten, og hun er den som hadde verdensrekorden i steinløft før jeg slo henne. Hun smilte til meg og sa: «You got this, Kikki» Jeg takket henne, la meg i selen og trakk. Og jeg trakk fort. Så fort at jeg vant øvelsen.

Så inderlig deilig; grenseier i WSW. Det kan jeg helt klart leve med.

Cirka to og en halv time seinere var alle klassene ferdig med lastebiltrekk, og det ble gjort klart til siste finaleøvelse; en steinserie på seks steiner, fra 90 til 137 kg som skulle opp på høyder fra 146 cm for de letteste steinene og ned til ca 120 cm for de tyngste. Jeg er trygg på stein også, så jeg gledet meg bare til denne øvelsen.

Jeg gikk ut sammen med Lacy Hughes, og kjente det var litt morsomt. Lacy tok seg mye av meg under mitt første Arnolds, og jeg har sett opp til henne siden lenge før jeg møtte henne første gang.

Steinene var helt nye, og veldig sandete, så jeg hadde tatt på meg en del klister for å være på den sikre siden. Dessverre var det litt for mye klister på toppen min, så skjorta hang fast i steinene da jeg løftet dem. Dette gjorde at jeg mistet noen sekunder med å løsne den fra hver stein jeg fikk opp igjen, noe som igjen gjorde at tiden gikk ut rett etter jeg var ferdig med stein fire. Jeg jublet over å være ferdig, vinket til publikum og gikk ut av arenaen. Der sto jeg og kikket på at de to siste parene gjorde sine steinrun, og lykkelig oppdaget jeg at det bare var ei som løftet den femte steinen også, og at ingen andre enn meg tok 4 steiner. Dette betydde at jeg kom på andreplass i denne øvelsen, noe jeg slettes ikke var misfornøyd med. Siden jeg hadde tapt såpass mange poeng på å nulle i stokk og mark visste jeg at jeg hadde litt for mange poeng opp til Becky, som lå foran meg på resultatlisten, så en stein fra eller til ville ikke betydd så mye.

Litt rastløs gikk jeg rundt og ventet på at de andre klassene skulle bli ferdige, slik at jeg kunne finne ut hvor jeg hadde endt opp. Etter ei stund fikk jeg en ny SMS fra Egil som fortalte meg at han hadde regnet seg fram til at jeg hadde endt opp på fjerdeplass.

Langt om lenge var konkurransen ferdig, topp tre i hver klasse ble ropt opp og fikk sine troféer, og jeg kunne gå over til sekretariatet for å sjekke plasseringen min, og ganske rett; jeg hadde endt opp på 4. plass, 2,5 poeng etter 3. plassen.

Jeg smilte med hele meg og kjente at jeg fint kan leve med å være den fjerde sterkeste kvinnen over førti i hele verden.

Det er helt innafor, det.

FOTO: LLoyd Scott Photography

Kommentarer

kommentarer